Måned: august 2011

Karbohydrater er visst ikke så bra for kroppen. Sukker, brød og poteter har råttet seg sammen for å gjøre oss feite og dvaske. Stappfulle av usunne kalorier må de drives ut av kostholdet med alle midler.

Fedon Linberg er en av de store guruene på dette. Undertegnede har derfor i en uke vært i Fedons vold. Dvs. det var fruen som lanserte ideen. En slankekur, som ikke en slankekur. Litt mer i min gate. Det er snakk om vektkontroll må vite. Men, ikke med å spise mindre og trene mer. Nei, det hele handler stort sett om å spise av det som man ellers går forbi når man er ute og handler. Alle de greiene som bare høres så alt for snobbete og fisefine ut.

Ikke nok bare å forbrenne kalorier…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Kikerter for eksempel, er særdeles snille mot kroppen. Eller om man spiser pinjekjerner og linfrø, formerlig hører man Fedon klappe begeistret i bakrunnen. Og så er kjøtt og fisk med lite fett viktig. Kylling, skinke og torsk er finfine saker. Og så massevis og kassevis av grønnsaker og frukt. Pussig nok finnes det en egen Fedon-sjokolade. Og jeg mistenker at folkene bak den også står bak undersøkelsen som konkluderer med at sjokolade er helsekost. “Men, det må jo være lov å skeie litt ut…” Man, må bare passe på at det ikke går som det gikk med meg i sommer…

To hvalrosser

Om jeg skulle kunne vite om kuren funker burde jeg vel ha veid meg før starten. Men, akkurat nå synes egentlig det er mest spennende å smake på alle de nye rettene fruen serverer. Og så savner jeg potetene litt…

Dnort

Etter å ha blitt tvangsforet med stadig nye avsløringer og hjerteskjærende detaljer fra resultatet av “kampen mot multikulturalismen”, var det godt å få en uke med lite annet enn idyll. Hjemme på Nordeidet er verden merkelig langt unna.

De som har lest bloggen før vet at jeg er en temmelig ivrig multeplukker. Å komme seg ut på myra eller opp på et fjell for å høste markens grøde, er sjelebot for meg. Det kunne sikkert vært noe annet. Men, nærheten til naturen er uansett avgjørende. Vi bor trygt og godt inne i komfortable hus og mange av oss beveger oss minimalt i forhold det kroppen er konstruert for. Så turene opp på Nordfjellet var akkurat det jeg trengte. Nordfjellet ligger forøvrig nord for Sørfjellet og de er delt av den like fantasifult titulerte Nordeiddalen…

Multer mot Lyngsalper

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Multene bare sto der og ventet. Som på en gammel, god bekjent… Steder jeg har gått utallige ganger var fyllt av modne og store multebær. Det var som de ropte “ta meg med og nyt meg”. Å plukke bær på fjellet byr på mange flotte sanseinntrykk. Utsikten er spektakulær og himmelen litt ekstra blå. Lukten av myr og lyng er jo bare deilig. Og siden det er tungt å komme seg opp, byr det også på en god del svetting og slit. Men, blir man sliten av noe som man liker, tåler man mye.

Varden på Nordfjellet. Nordeidet nedenfor.

Etter en lang rundtur oppe på fjellet kom jeg til Varden. Ja, en stabel med stein som aldri er blitt brukt som de gamle vardene. Du vet, med bål oppå for å varsle at fiendtlige skip var på vei. Et landemerke uansett. En postkasse er det der. Og i den ligger det en bok der man skrive at man har vært der. Og noen ord om turen. Denne gangen ble det noe om den manglende taubanen. Tenk å kunne ta en taubane opp og bare spasere videre. Men, litt av eksklusiviteten med opplevelsen hadde jo blitt borte.

Nord på Nordeidet. Mere Lyngsalper.

En sånn tur tar en del timer. Gjerne halve dagen. Og med meg tar jeg kun mobiltelefonen for sikkerhet. Ellers spiser man multebær om man blir sulten. Og det er nok av fjellbekker for den tørste vandrer.  Nedover går det jo litt fortere. Men, slitne føtter må behandles pent og det er stedvis meget bratt og ulent. Så det tar tid å komme seg ned fra fjellet. Da er det deilig at mamma står klar med middag og skryter av multefangsten. (Hun er en ivrig multejeger selv.) God tur!

Dnort

Tar en ørliten pause fra bloggen. Julianne eller “Lille Blomst” står for pausebildet.

Snakkes…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Dnort

Som ivrig multeplukker må jeg jo kunne betraktes som en sjeldenhet. I hvert fall i min aldersgruppe. Det er en temmelig uvanlig hobby eller kunst å drive på med. Derfor overskriften.

Jeg har vokst opp med og arvet en del verdier i forhold til dette med multeplukking. Man skal ikke la bæra stå og råtne på myra. Multebær er gratis og sunt. TV kan vi se resten av året, ut og plukk gutt! Så der har du meg. En enkel landsens gutt som hører på mora si. Ikke fordi han må, men fordi man har gode minner fra slike turer.
Her er noen bilder fra sist tur.

I området jeg gikk lå drikkevannskilden til deler av kommunen. Vannet var klart og rent. Det samme var bæra. Nymodnet og stor. Bare så synd at bøtta så snart ble full. Jeg ble nødt til å presse den bæra jeg hadde sammen. Stor som de var, ruvet bærene i bøtta. Innimellom smaker man jo på, men det er grenser for hvor mye man orker å spise rett fra myra. Så det nærmet seg sakte men sikkert hjemtur. Gidder aldri ta med mer enn en fireliters bøtte. Ellers blir det hele for arbeidsintensivt.

Kunsten er å la det bli en slags skattejakt. En oppdagelsesferd der myrgull er belønningen. Da kan man ikke gå på de største myrene. Der blir det på et godt år som i år, som å være i en jordbæråker. Og tankene begynner da fort å dreie seg om underbetalt arbeidskraft fra Øst-Europa. Ute på multemyra får man kun betalt i flotte naturopplevelser og indre ro. Sånt kan ikke tariffestes…
I tillegg får man gjerne noen myggstikk og litt ryggvondt dagen derpå. Men, det er ikke noe å mase med. Alternativet er kanskje å sitte hjemme i godstolen og stappe i seg potetgull. Noe som jo er mye værre for kroppen.

Jeg var alene der ute. Kun en musvåk ga lyd fra seg. Den var ikke så fornøyd med at jeg gikk rundt og bøyde meg opp og ned, i nærheten av redet den skulle beskytte. Ellers så jeg ikke en sjel på myrene. Hadde det vært myrene i Ringenes Herre hadde jeg vel kunnet se fortapte sjeler nedi myrhullene jeg passerte. Best å ikke kikke for lenge oppi dem…
Når sola begynner å gjømme seg bak haugene, kan fort tankene havne steder de ikke bør dra. Men, med full bøtte var det likevel på tide å komme seg hjem. Endelig fred å få for musvåken og nyrørt multesyltetøy for de der hjemme.

Dnort

Fra og med i dag er ikke Julianne lenger barnehageunge. Nå er det SFO som gjelder og snart begynner også skolen. En merkedag med andre ord. En merkelig merkedag…

Som alle andre fedre synes jeg det virker som hun nettopp ble født. Årene raser avgårde. “Det e på ungan man ser at man blir gammel…” osv. På den andre siden har hun lenge vært klar for skolen. Begynte å snakke tidlig, kan bruke datamaskin og har i det hele tatt, tatt ting fort. Men, så er hun samtidig så liten og søt og uskyldig. Er det rart man synes det er merkelig?

Liten, søt og uskyldig

Og så er det dette med å gå fra å være størst i barnehagen til å være minst på skolen. Hvordan takler hun det. Og hvordan takler vi det? Blir det noe å takle? Kanskje går alt som smurt og så er hun plutselig ferdig på skolen og “takk for meg, nå drar jeg til New York og jobber i FN noen år…”

Klar for en jobb i utenrikstjenesten

Nei, vi får gjøre som fotballspillerne å ta en kamp om gangen. Tenke arbeidsoppgaver. Se minst mulig på tabellen og gi alt i hver kamp…
Heia TIL og heia Julianne! 


Dnort