Her om dagen tenkte æ en tanke om nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke altså. Men, så utsatte æ skrivinga?
I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka anna æ syntes æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt hele greia. Den skikkelig fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hau. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem vet med sånne tanka.
Ta en dukkert? Kanskje litt senere…
Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette skrivinga. Og så gjelder det jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd å måkke sny. Det passa liksom ikke helt da man kom på det. Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje litt senere? Og så vise det sæ plutselig litt utpå våren at det ikke e nokka sny å måkke…
Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka, som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske ordinært.
Gå en tur på ski? Ja!
Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om det e svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ skikkelig ut!
På forrhånd, sorry verden?
Dnort