Måned: februar 2007

Alt som har vært kult blir til slutt veldig ukult. Når de store massene tar til seg og aksepterer store deler av en subkultur, blir det fort ikke så spennende å assosiere seg med dette. Man skulle tro det også gjaldt hip hop og rap, men…

En gang på 80-tallet ble det plutselig veldig kult å drive på med hip hop og rap. Dette var mens jeg ennå vel var det man kan kalle en ungdom. Fra dag en har jeg mislikt hele greia. Ikke bare på grunn av det ensidige fokuset på rytmer, bass, vold og at alt skal rime. Det er jo ikke bare musikken det handler om her. En hver ny musikkstil fører med seg en rekke elementer som har med uniformering og konformitet å gjøre. Det gjelder å se ut og oppføre seg som en som har skjønt hva det dreier seg om. Og det har jeg nok aldri klart. Jeg skjønner bare ikke vitsen.

Yo sista! Ya dig ma nu headgear?!

De fleste kan vel ha et behov for å skille seg litt ut. Gjøre opprør mot "vanligheten". Finne sin egen greie. I mange tilfeller involverer dette også et eller annet musikkutrykk. Det ender som alt annet opp med at en masse andre folk finner ut at denne "greia" også er deres greie. Og så vips, er man som alle andre. Bare ikke sammen med så mange som før man fant greia si. Tilhengerne av jazzen, rocken, discoen og heavy metal har alle gått gjennom det samme.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Alle stilskiftene har satt sine spor i kulturen vår. Det er for eksemplel helt utrolig hvor mange opprinnelige jazzuttrykk som ennå er i det norske språket. Men det er bare digg det om du fatter skissa. Så lenge jeg slipper å bli tutet ørene full av Skvælatutten Biddlibopp Jazztrio så snart jeg slår på radioen, skal jeg ikke klage. Derfor oppfordrer Julianne og jeg alle til å begynne å bli ekstra mye interessert i hip hop og rap. Julianne har allerede begynt med å gå med lua på snei innendørs. Og bleia sagger til stadighet. Vi har også øvd litt på "morra di!" slik at hun kan bli nok en übercool skreppe (nok et jazzuttrykk) som gjør det enda mindre eksklusivt å høre på voldsfikserte rytmerim.

Så kan kanskje pappa en dag slå på radioen og få høre noen nye melodier igjen…

Dnort

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på navnet Arne en kveld før jeg skulle legge meg. Og jeg kom til at jeg i løpet av mitt nokså lange liv aldri har møtt noen med det navnet som har vært særlig kjedelig. Heller litt i overkant fargerik til tider. 

Der jeg vokste opp bodde det en mann som het Arne og som i alle år hadde bodd sammen med sin søster. En sann original som det går mange historier om. Folk flest hadde nok et noe anstrengt forhold til denne karen, men jeg syntes han var interessant og artig å prate med. Den beste av historiene jeg har hørt er nokså uskyldig, men desto morsommere.

Først må jeg forklare et fenomen som jeg tror kaltes ”didlidoppen”. Dette var noe mannfolk, ofte fiskere, drev på med. Om man kom opp bak en person som bøyde seg ned, var det blitt legitimt å stikke en finger borti rumpa og si ”didlidoppen”. Spør meg ikke hvorfor, men jeg mistenker at mange ensomme timer oppe i ishavet sammen med bare mannfolk, kan få så mange slags følger…

Arne praktiserte i hvert falle dette og en dag han kom opp leideren fra lokalbåten, bak en kjenning fra tiden i fiskeryrket, slo han til igjen. Fingeren havnet litt vel langt ”inn”, om dere skjønner hva jeg mener. Og det var vel flaut nok. Verre var at det slett ikke var noen kjenning av Arne, men kommunens nye prest som var på vei til gudstjeneste. Og som Arne nettopp hadde ”gitt fingeren”. Historien forteller ikke så mye om prestens reaksjoner, men det ble mye snakk om både Sodoma og Gomårra i ettertid.

Den tiden jeg spilte fotball aktivt var kapteinen på laget en som het Arne. En artig kar som spilte kampene med tupé på hodet. Dette må ha vært noe han mer brukte som en hatt eller hjelm, enn noe annet. For det at tupeen datt av både titt og ofte i kampens hete, var ikke noe Arne brydde seg med. Han børstet bare sanden av, klasket den oppå sin stadig blankere isse og spilte videre. Populær hos damene var han også!

I dusjen måtte man likevel passe seg for å bøye seg ned om såpa falt på gulvet. Også denne karen var utrygg å ha bak seg.  Det var i hvert fall det de andre guttene på laget hevdet. Som yngst og veikest på laget voktet jeg meg vel for å ikke bli igjen i garderoben med bare Arne tilstede…

Senere traff jeg på en Arne som var en ordentlig kjernekar. Hyggelig, morsom og interessert i samme musikk som meg. En godslig kar som aldri gjorde en flue fortred. Selvfølgelig måtte det også her være for godt til å være sant. I hvert fall har man grunn til å tro det. Denne karen tok nemlig livet av seg etter å ha blitt beskyldt for å ha hatt utuktig omgang med små gutter. Bor man alene og det hender en får besøk av yngre gutter, kan ryktene fort begynne å gå. Jeg vet ikke hva som egentlig hadde skjedd. Jeg vet bare at jeg selv en gang ble utsatt for samme type ryktespredning. Det mens jeg var kommunalt betalt leksehjelper for en ungdom som hadde problemer på skolen.

Den siste Arne jeg vil nevne har jeg fortsatt kontakt med. Og selv om han er unik og seg selv i ett og alt, har han nok rettet opp mitt inntrykk av folk med det navnet. Faktisk kan jeg vel si at han er en av mine beste kompiser. Så da er det vel ikke noe i veien med navnet likevel. Hvem man møter på sin vei gjennom livet er jo tilfeldig. Ikke sant?

Dnort

Morsdagen nå på søndag skal være godt forberedt. Kort, kake og kaffe på senga bør bli suksess. Håper bare fruen selv er i form til det…

Ja, for hun forsvant på byen for en drøy time siden! Da kan det jo tenkes at to lys våkne og morgenfriske gratulanter kan bli litt mye. Særlig når senga plutselig skal gjøres om til spisested. Hun lovet å ta det rolig, så det går vel bra.

Broder'n og meg viser badebuksemoter

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Å komme ramlende med et forsøk på forkost på senga har ingen lang tradisjon i min familie. Før i tiden hadde de jo så mange unger og så små senger at det rett og slett ikke ble plass i senga til alle. Men, hjemme hos min mor og far var vi bare to og mens vi ennå ikke hadde blitt tenåringer var det plass nok. Og det var det forventet at vi to lurte oss opp og lagde frokost på senga.

Vel, frokost kan man vel neppe kalle det. Om en da ikke foretrekker eggene sine så hardkokte at hammer, meisel og vernebriller er påbudt når de skal fortæres. For ikke å snakke om kaffen som nesten alltid var laget etter oppskriften, jo mer grugge jo bedre. Asfalt har mer fuktighet enn det vi serverte. Ja, unntatt en gang da broder'n fikk ansvaret for å ha oppi kaffen når vannet var kokt. Den ble syltynn. Kun smaken som satt igjen etter fordums kaffekok var igjen etter at han glømte av hele greia. Men, klage det gjorde de aldri.

Det var liksom den ene dagen i året da det var lov å gjøre alt feil. Når jeg tenker over det, er jeg mildt sagt forundret over at de torde slippe oss løs alene nede på kjøkkenet. Med en overhengende fare for stygge brannsår, avkappede fingre og ekspolsjoner, lå vel de gamle ovenpå og ante det verste hver gang. Mirakuløst nok ble det kaffekos og smuler i senga hver gang. Og slik blir det gode barneminner av.

Så i morgen skal det kokes kaffe og serveres kake til frokost. Julianne vil nok ennå ha en litt tilbaketrukket rolle i tilberedningen. Nesten to år er hun, men pappa må nok trå til. Enn så lenge…

Dnort

Som småbarnsfar blir man nødt til å lese en del bøker med mange store tegninger og lite skrift. Ikke akkurat stor lyrikk, men så kan det jo være godt å ta fri fra de store og inviklede tankene etter en lang dag på kontoret.

Det som kan være et problem er at mange av dem handler om mye av det samme. Tall, farger, klær og slikt. I lengden blir det vel ufarlig og snilt. I hvert fall for undertegnede. Her kommer en liste over titler jeg kunne tenke meg å se i handelen.

Tassen er jo en koselig liten hund. Men, hvorfor ikke gjøre han litt mer spennende. Hva med:

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Tassen får valper
Tassen og barnevernet
Tassen får rabies
Tassen biter igjen
Tassen som kamphund
Tassen blir omplassert

Postmann Pat er for tiden Juliannes store favoritt. Hun har han på matboksen sin og "Postmann Pat sitter barnevakt" har jeg lest for henne MANGE ganger. Men, også denne trofaste sliteren av en statsansatt kunne trenge litt fornying. Da kunne vi fått:

Postmann Pat kjører for fort
Postmann Pat i promillekontroll
Postmann Pat mister Miss
Postmann Pat får en hund. (Tassen er navnet…)
Postmann Pat mister lappen (ikke pakkelappen)
Postmann Pat mister jobben
og oppfølgeren:
Pat

Det forundrer meg stort at mine barndoms helter Pompel og Pilt aldri kom ut i bokform. DET hadde vært noe. De gamle hippiene som skapte dem, fam. Mykle, var nok ikke så interessert i å kommersialisere sine figurer. Men, slik idealisme hadde aldri vært aktuelt i dag. Barn trenger uansett litt surrealisme. Og jeg vil lese:

Pompel og Pilt kommer ikke. Joda, de kommer likevel …eller…
Pompel og Pilt kommer på at de ikke egentlig finnes
Pompel og Pilt kommer i midtlivskrisen
Pompel og Pilt kommer på VPP
Pompel og Pilt kommer seg aldri
eller kanskje den litt vel vovede:
Pompel og Pilt kommer og kommer over Gorgon

Ja, det var bare noen forslag. Bare fantasien setter grenser. Noen bedre?

Dnort

Julianne og fruen har dratt til svigemor for noen minutter siden. Nei, det er ingen dramatikk i at de drar uten undertegnede til Vadsø. Vi sees igjen på søndag.

To nysgjerrige krabbater på bestmors bord

Pappa skal nemlig på konsert med Anneli Drecker her i Kirkenes. Under mottoet "pappa drekker når Anneli Drecker" skal det bli moro og jubalong til langt på natt. (Eller kanskje man drar hjem litt før det blir kø for å få drosje…) Og da er det jo ikke nødvendig at det er noen andre hjemme, så derfor en tur til Vadsø for resten av huslyden.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Pappa passer på, men hvem passer på pappa?

Dnort