Da jeg var liten var det å gå tur på ski hver søndag fast takst. Helst lange og slitsomme turer i djupsnø og oppoverbakker.
Bakkene var alltid bratte og nedovekjøringene hasardiøse. Og som sagt, det var ikke snakk om å gå noen korte koseturer. En kald kvikklunsj eller en avmagret appelsin lokket i det fjærne. Likevel ble jeg etter hvert glad i å gå turer. Og i dag fant jeg ut at tiden var inne for å komme seg ut på ski sammen med Julianne. En kort tur måtte det ihvertfall bli.
Etter noen minutter med slit kom vi oss opp til Fjellvannet. På en blanding av skare og nysnø var min forsøk på å smøre totalt bortkastet. Her oppe var det likevel ikke så viktig. Værre var vinden som truet med å blåse Julianne over ende flere ganger. Ja, det måtte nok bli en kort tur…
Vi kom oss i ly for vinden oppe i et skar. Der fant vi en plass å sitte og så var det tid for appelsin. Joda, det gamle appelsintrikset funka fortsatt. Vi satt der en stund og koste oss før det var på tide å gå ned igjen. På spørsmål om vi skulle gå lengre, var svaret et kontant nei fra min turkamerat.
Tur ble det jo. Om enn kort. Påsken står for døra, så dette fikk holde som oppvarming. Ikke det at vi ble så varm av turen. Men, kakaoen etterpå hjalp på. Og så så vi filmen Se Opp til dessert. Eventyret er der ute!
Selve byen Kirkenes er ikke veldig spektakulær utseendemessig. Flere påstår til og med at byen er mindre pen. Men, bli gjerne med på en liten søndagstur ut av sentrum.
Å gå tur på gangstien mot Hesseng er noe stadig fler gjør. På en søndag er det heller ikke mye annet å gjøre. Det aller meste er likevel stengt i denne byen. På spark går det fortere. Noe også turistene har oppdaget. Selv om teknikken ofte er temmelig ubehjelpelig, kommer de seg rundt og får sett seg om. Og det er nok å titte på.
Midt på dagen sent i januar, som er da disse bildene ble tatt, er lyset og himmelen på sitt vakreste. Mørketiden er tross alt ikke bare mørke. Det gjelder bare å komme seg utendørs rett tid på dagen. Og da gjerne på spark. Man rekker mer på den måten. Lyset varer jo ikke så lenge.
Gangstamottafokka!
Undergangen som er bygd under veien som går opp til det nye boligfeltet i Førstevannslia, var ikke gammel før noen fant ut at den måtte dekoreres. En liten smak av storby for den som savner sånt. Det smaker også av mye skulk på skolen. Det var nok meningen å skrive at veggen var for kjedlig og ikke “til kjedelig”…
Toget som ikke har noen mellomstasjoner
Tog har vi også her i Kirkenes. Dessverre er det ikke lov for passasjerer å sitte på. Det romler stadig forbi i løpet av turen. Med den samme lasten hver gang. Nisser og dverger i Bjørnevatn driver og graver etter malm og den har eksklusiv adgang på dette toget. Turistene lurer nok på hvor passasjervognene er. Selv har jeg lyst til å få tak i en dresin og teste sporet. Kanskje en ide for opplevelsesturisme.
Lav rein får reinlav
En mer opplagt turistattraksjon er Kirkenes Snøhotell. Der finnes det også rein. Den vi traff var sulten. Så sulten at fruen måtte passe på så ikke vottene også ble spist. Julianne holdt sikker avstand til “Rudolf”. Ja, for det kaller altså folkene her reinen. Alle reinene heter Rudolf. Den opplagte mangelen på en rødglødene nese ser ikke ut til å affisere. Det var forresten livretten reinlav vi ga den.
Inngangen til snøhotellet
Snøhotellet er ikke mye å se på sett fra utsiden. Da ser det bare ut som er rekke med snøhauger. Man får kanskje lyst til å klatre oppå haugene. Men, det er nok ikke lov. Man kunne da risikere å brase gjennom taket og ned i senga til to nygifte fra Kina. Man reiser gjerne langt på bryllupstur. Selv husker jeg som nygift at vi dro til nabokommunen.
Gang på gang
Inne under snøen er det to lange ganger som leder til en rekke soverom. Utenfor står det isstøtter med plaketter på. Hvert rom har et tema, noe som beskrives på plaketten. Av en eller annen grunn hadde flere av disse plakettene falt av. Pappas oppfordring til å feste plakketene på igjen ved å slikke på isen ble overhørt.
Her er nok Svanemadrass på krevd , Sengene er selvfølgelig av is. Snøsenger ville nok blitt for ustabile. Madrassene så myke ut og mine to kvinnelige turkamerater kunne fortelle at de slett ikke var kalde. De prøvelå, men lot være å prøvehoppe. Nygifte fra Kina er nok ikke så veldig opptatt av å hoppe i senga. Det er nok litt andre aktiviteter de ser fram til.
“En scotch on the rocks, takk”
Ute i resepsjonen var det ingen. Det var det heldigvis ikke på rommene heller. Så vi fikk rusle uforstyrret fra rom til rom. Innenfor bardisken sto det brukte shot-glass. Av is selvfølgelig de også. Alle rommene var designet av kinesiske isskulptører. Noen spor etter en av verdens eldste kulturer fant vi riktignok ikke der inne. Rein og samer var det derimot i rikt monn.
Trær med glasur
Lyset var fortsatt innstilt på “nydelig” da vi sparket hjemover. Trærne dekket julekortaktig med snø. I det hele tatt kan det være riktig så vakkert i Kirkenes. Bare man kommer seg ut av byen…
