Når noe av det aller første som møter deg i hovedstaden er en nylig rana 7-eleven, er det en grei påminnelse om at en helg i Oslo er nok. Men, turen den ble fin den. Oslo på dagtid er ikke riktig så skummel.
Rett etter at papsen hadde fått med seg en del av oppstyret rundt dette ranet, ble han tilbudt å kjøpe katt. Altså ikke en kosete pusekatt. Denne typen katt tror jeg nok man kan tygge på. Jeg så i hvert fall ikke at fyren gikk rundt med en sekk å ha katta i. I så fall hadde man jo risikert å kjøpe katta i sekken. (Og for de som ser programmet Brille på NRK, så vet man også hvor uttrykket kommer fra….)
Oslo på dagtid er altså ikke så skummel, men litt redd er det lov å være. Litt sunn skepsis har ingen dødd av. Vi hadde hotell like ved siden av Oslo Børs. Og den kan kollapse når som helst får man jo høre, så vi holdt god avstand til det bygget. Dessuten er det fullt av hensynsløse spekulanter og grådige kapitalister der inne, så Julianne og pappa gikk heller til Oslo S.
Utenfor Sentralbanestasjonen ble Julianne angrepet av en tiger. Nå viste det seg at den bare ville kose. Og som ivrige fans av Tommy og Tigeren, har vi en viss forkjærlighet for kattedyr. Det var forresten ingen som tilbød oss katt denne dagen. Det hjalp kanskje at vi holdt oss mest mulig unna nederste del av Karl-Johan. Der er Tigerstaden mer en tiggerstad.
Siden vi følte mere for å holde forbruket og kjøpepresset oppe enn å være uproduktive, men gode samaritanere, tok vi turen til Oslo City. Her er det nok av muligheter for å svi av noen tusenlapper. Men, gjevest var nok turen med den kjempelange rulletrappa. Og så var det is å få kjøpt. Turen innom BR resulterte forøvrig i et nytt familiemedlem. En puddel ved navn Rubina.
Vi tok trikken et stykke oppover og Julianne syntes det var spennende med reporteren fra TV2 som intervjuet en kar om finanskrisa. Pappa klarte bare såvidt å ikke bryte inn med sin ærlige mening, da fyren presterte å uttale at det er det grådige grekere som må skjerpe seg. Alle vet jo at det var lutfattige amerikanske arbeidere som absolutt skulle eie egen bolig, som startet det hele…
Der Karl-Johan knekker nedover igjen og det er slutt på alle karene med heroinknekk, kan man skue Soria Moria eller i hvert fall Slottet i det fjerne. Der ble vi møtt av en due. Ingen brevdue med beskjed fra en prinsesse som tror på alt som kan fly og har fjær. Nei, den var nok mer på jakt etter mat. Og vi hadde ikke med noe. Å kaste penger til den hadde heller ikke hjulpet. Da hadde vi bare tiltrukket oss gribbete grekere.
Stortinget var stengt. Dit inn kommer man ikke på en lørdag. Alle politikerne var nok hjemme og skrev taler for hverandre. Kanskje jobbet de med en eller annen reform der mest mulig skal slåes sammen, sånn at vi kan få enda flere byråkrater. Teknokrati får man aldri nok av. Uansett var det ikke en politiker å se der. Ikke var det noe særlig stort dette tinget heller.
Etter mange inntrykk og påfyll for hodet, var det på tide å fylle opp magen. På et bakeri fikk også Rubina litt å spise. Ellers smaker frøhorn akkurat det samme i Oslo som i Kirkenes. Utsikten til alle de travle menneskene som løp forbi, var nok ikke den samme. Der man hjemme i Kirkenes mer løper for å holde varmen, virker det mer som om folk i hovedstaden løper unna tidsklemma.
Vi to hadde gooood tid. Og kunne f.eks. leie skøyter og danse rundt i Spikersuppa. Vi var ikke alene, så det fantes altså noen fler der som tok seg tid til å bare ha det artig. Hand i hand, under mottoet “støtt en god sak”, skled vi rundt. De pepsidrikkende snowboard-folkene som hadde slått opp leir like ved og skulle ha oss til å digge den gjennomsponsa VM-konkurransen deres, overså vi glatt.
Pappa prøvde istedet gamle kunster fra da han hadde lengdeløpsskøyter. Men, han kom aldri opp i Rolf Falk Larsen fart. Kulere klær enn “Falken” hadde han i hvert fall. (Ingen kler kondomdress!) Og så fikk han kjempevondt i føttene etter hvert. Skøytinga måtte avsluttes pga. krampe. Samt et akutt behov for å betale mannen i Saras Telt fem kroner for å snuse inn store mengder amoniakk nede under jorda.
På vei til Saga kino for å se Ariettas Hemmelighet (kan anbefales!), måtte vi stoppe foran Nationaltheateret og ta bilde. Kanskje skal Julianne opptre der en dag. Hvis hun ikke blir romfarer eller dyrelege, da. Noe teater ble det ikke denne gangen. Rockeulven gikk der. Men, var utsolgt for lenge siden. Vi hadde uansett fått sett nok skumle ting på en dag.
Da vi skulle tilbake til hotellet ville ikke trikkemannen ta imot penger. Selv om vi kunne ha lovet at de var ekte og ikke kom til å bli devaluerte med det første, var det ingen annen råd enn å gå inn på nærmeste kiosk å få trimmet minibankkortet enda mer. Og der vi suste i full fart nedover mot uteliggere og andre husløse på Sentralbanestasjonen, måtte pappa bare ta enda ett bilde:
Julianne med sin nye hundevenn som suser storøyd inn i framtiden. Håper den blir levelig for både tøydyr og mennesker.
Dnort
