Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Shorts og solhatt matche ikke høsten. Ute e det vått og kaldt. Inne e det godt vær. Men, vi tar oss no en tår for tørsten.
Det finnes egentlig ingen høstdepresjona. Du e bare litt uvant med mørket.
Og skulle det bli litt krangling med kona,
vil kanskje brennevinet gi størke?
Det finnes ikke problema du kan klage over. Høsten kan ingen gjøre noe med. Den greina du sitt på kan du godt sage over.
…og sure ble eierne. Saker og ting settes litt i perspektiv med følgende artikkel fra Sør-Varanger Avis fra lørdag 20. august 1960:
Guttunger herjer i havene i Kirkenes Fortvilte haveeiere ringer oss og beklager seg over at ungene herjer i havene rundt omkring i Kirkenes. Ungene, som sannsynligvis er ute efter rognebær, ødelegger både busker og trær hvor de bare kommer til. Når eierne våkner om morgenen finner de avbrutte kvister strødd rundt over hele haven. Dette er en sjofel sport som det snarest må bli slutt på. Man må vel kunne forlange at foreldre har litt kontroll med sine barn, som nu langt utover kveldene herjer som ville dyr…
Kirkenes by night
Det er disse som nå går rundt og er misfornøyd med at man har dobbeltrom på sykehjemmene. Innvandrere kan de egentlig ikke fordra og så klager de mer en gjerne over at dagens foreldre ikke har noen kontroll over ungene sine. Tror jeg skal sette opp noen bestefarsikre gjerder rundt rognebærtrærne mine. Hangen etter det syrlige ser ikke ut til å ha avtatt…
Julianne og jeg er på vei til min mor på en slags multeferie. Dvs. jeg skal plukke multer. Julianne slipper.
I uka som gikk hadde jeg planlagt flere turer rundt omkring Kirkenes. Det ble med en tur pga. Juliannes ett-eller-annet med feber. Men, på den ene turen hentet jeg ned 5 kilo med stor bær. Så jeg kan ikke klage.
I bærmarka
Litt av sjarmen med å plukke multebær er at man slett ikke kan være sikker på hvor den er og hvor mye man finner. Og så kan man komme over slike små, bortgjemte myrer som jeg fant. Der diger bær står tett i tett og alt er modent. Da spiller ikke været, mygga og andre viderverdigheter særlig stor rolle. Se for deg Scratch (i animasjonsfilmen Istid II) som kommer til nøttehimlen. Ikke så ulikt meg på multemyra.
Vår lokalavis Sør-Varanger Avis har vært rundt i barnehagene og spurt barna om å definere ulike ting. Julianne var en av de som bidro med sin livsvisdom.
Forberedt på det verste…
Skolen er ifølge henne: – En plass man må sitte i ro hele tiden og gjøre lekser med tall som er vanskelige. (Hun er mao. forberedt på at det ikke blir like mye leking som i barnehagen.) – I friminuttene kan man gjøre hva man vil. Spille fotball og hoppe tau. Og stå på ski uten staver. ( Her har hun nok lagt litt vel mye vekt på at det heter FRIminutter.) – Læreren skal peke med stokk. Og hun avslutter med at hun tror det er seks personer på skolen. (Det siste utsagnet må bare være en feilsitering. Og en grei påminnelse om at man aldri kan stole på en journalist…)
Det er ett år igjen til hun selv begynner på skolen. Noe vi både gleder og gruer oss til. Fra størst i barnehagen til minst på skolen, kan være litt av en utfordring.
Da badeanlegget i vannet på fjellet oppfor oss var ferdig, var det på tide å teste facilitetene. Så mye bading ble det likevel ikke.
For uansett hvor mye man legger til rette, vil det gjerne være badetemperaturen som bestemmer om man går uti. Hva temperaturen var akkurat denne dagen, vet jeg ikke. Men, de gradene som var, var av den kalde sorten. Kirkenes i juni er sjelden plaget av hetebølger.
Passe trygg på flytebrygga
Flytebrygge er lagt ut. Og er påmontert stiger slik at man kan klatre opp fra vannet når man oppdager hvor kaldt det faktisk er. Bildene tatt på en av de få dagene med sol i juni.Så blått blir bare vannet når det er kaldt.
Vi kjenner på vannet.
Vannet var selvfølgelig "piiise" kaldt. Vi avholdt en konkurranse der det gjaldt å holde handa lengst nede i vannet. Julianne vant over både fruen og pappa. Hun tåler mye kulde til vanlig og sover som oftest uten noe teppe over seg. En ekte Finnmarking!
Minus vurderer om brygga tåler enda en til.
I tillegg til brygga er det kjørt opp en masse sand. Noe jeg var med på å måke utover. Alt er gjort på dugnad og med midler som man har søkt om fra ett eller annet fond. Prestefjellet Vel har også fått opp en del benker og bord av tre. Plaststoler blåser lett bort oppe på et fjell…
Tåfisene får en vask
Vi fikk kjølt oss godt ned denne dagen i juni. Nå i begynnelsen av august var temperaturen kommet opp i 18 grader. Men, dette er selvfølgelig snakk om temperaturen på overflaten. Kommer man mer enn en halv meter lenger nedi vannet, er det snakk om helt andre grader. Hittil har jeg til gode å bade der oppe.
Steinhopping
Flytebrygga er fin den. Og sanda egner seg godt til sandslottbygging. Badeplassen ved Fjellvannet (orginalt navn?) ble godkjent. Vi avslutta turen med litt gammeldags hopping fra stein til stein. Og siden vi var klar over hvor kaldt vannet var, sørget vi for å ikke falle uti det.
En hver trend vil etter en tid bli utsatt for motkrefter. Det vanvittige fokuset på kropp og utseende vi har nå og har hatt lenge, må snart få mer motstand i befolkningen. Her er mitt bidrag.
"Æ hold med ho tjukkaste." Julianne satt i stua og så på Superquiz på NRK3. "Ka du sei for nokka?!" Kom det fra en litt forskrekka pappa. "Æ trur ho største vinn. Kem du hold med?"
En lang harang om forskjellen på overvekt og normal vekt fra både pappa og mamma, fulgte. Om dette gikk inn vet jeg ikke. Og om det i det hele tatt nytter å si ifra om sånt, er jeg ikke så sikker på. For de unge og alle vi andre utsettes daglig for kroppspropagandaen fra media. Vi er små brikker i ultrakommersialismens store (unnskyld, volumiøse) puslespill.
Det meste av det vi utsettes for av TV, blader og aviser er eid av kommersielle aktører. Store, feite (unnskyld, kraftige) mediekonserner som ønsker å tyne ut mest mulig av den siste lønnsøkninga di. Og det velprøvde og velfungerende våpenet deres, er en kombinasjon av livsstilprogrammer og reklame for all slags sukker- og fettholdige mat og drikke. Med den lille forskjellen fra det virkelige liv at de som deltar og vises fram, ser både sunne, spreke og ikke minst slanke ut. Og har de likevel noen ekstra kilo (unnskyld, kan jo være bare stoffskifteproblemer), så smiler de i hvert fall fra øre til øre der de tramper i vei mot et nytt og bedre liv på en slankefarm.
På TV-programmer eller i blader for de yngste, er helten eller heltinnen alltid tynn rundt livet og kjempesmart. Mens de gjerne har en litt dum medhjelper med vektproblemer (unnskyld, vektutfordringer) som på tross av skral intelligens og lite ordforråd (men med et stort og men hardarbeidende hjerte av gull), snubler over løsningen til slutt. Litt som Hardyguttene hadde det med Chet. (For oss med en TV-kanal og som leste bøker.) For kampen om kiloene har pågått lenge. Og vi er alle blitt mer eller mindre grundig hjernevasket.
Trivselsvekt
Kampen om kiloene har faktisk kommet såpass langt, at de som opplagt er alt for diger, må omtales i forsiktige ordelag. Og den helt opplagte løsningen, mindre fetende mat og drikke og mer bevegelse, drukner i slankekurer, livsstilstips og alternative diagnoser. For det Julianne egentlig påpekte og som vi nok overreagerte litt på, var at den ene var tykkere enn den andre. Hun kunne selvfølgelig beskrevet hårfargen, men valgte altså det første hun la merke til. De to på skjermen var av ulik størrelse. Men, sannsynligvis på grunn av alle de overvektige amerikanerne, er det ikke lenger politisk korrekt å bruke en del av de ordene jeg allerede har unnskyldt meg for.
Og vil du ha et forslag til løsning på dette dilemmaet kan du jo prøve dette: Skru av TV'en og legg bort ukebladet. Dra på uanmeldt besøk til noen andre som sliter. Avslutt det hele med en felles spasertur. Gå så fort som du klarer og ta pauser når du må. Og blir du tørst av dette drikker du vann i stedet for brus og øl. Og slutt for all del å snakke om slanking og vekt. Gjør heller noe med det – om det da i det hele tatt trengs.
