Ja, så er det tid for småkyp i håret. Alarmen i barnehagen gikk rett før helga. Så da havnet alle klærne til Julianne i fryseren. Heldigvis var hun helt lusefri og det har hun også vært siden.
Tenker det er ganske så kjipt for den/de familiene som ikke fikk komme med ungene sine i barnehagen en stund pga. at de var smittekilder. Du verden så skitten en må føle seg. Begynner å klø bare jeg tenker på det. Heldigvis startet vinterferien denne uka, så da er det bare 1/4 av ungene som er i barnehage. Dermed blir det lengre mellom lusene, om det er noen igjen. Lusekammen har gått flittig de siste dagene. Men, bare brødsmuler, snørr og annet guff er å finne mellom gullhårene til vår lille dyrevenn, så langt.
Selv har jeg aldri hatt lus. Verken flat eller rund. Så gikk jeg heller ikke i noen barnehage. Skulle jeg fått noe måtte det vært skabb eller midd eller noe sånt. Mine beste lekekamerater var nemlig lenge sauene.
En hodelus-epidemi er vel prisen en må betale for å satse på to med inntekt i huset og en kollektiv barneoppdragelse. Så får vi bare bruke fryseren litt ekstra en stund fremover.
Dagene fyker forbi i rasende fart. Og jo eldre en blir, jo kortere blir det mellom hver jul. Ja, for om noen få måneder er det jul igjen. Det viser kalenderen. Og årets kalender er selvlagd.
Min kjære er den som har kreert dette års kalender. Den henger her forran meg på datarommet og minner meg på at det er september. Bildet denne måneden er et flott collage som hun har satt sammen av folk vi kjenner. Kanskje ikke så interessant for resten av verden. Men, sammensetningen, selve komposisjonen i bildet er ganske så kløktig synes nå jeg.
Da kalenderen var ferdig en gang på nyåret var jeg ikke riktig så blid som jeg er nå. Fruen hadde nemlig klippet i orginalbilder som egentlig skulle i fotoalbum. Hmf! Men, nå går det jo greit å fremkalle nye så lenge man har alt lagret digitalt. Dessuten er fotoalbum passé og tar for mye plass. Så da så…
Å bli skutt av jaktkompisen i ryggen kan være følgene av å delta i høstjakta. Nylig ble en jeger skutt og drept av en annen i jaktlaget sitt under rådyrjakta. At det er farlig å leke med våpen er ikke noe nytt.
I min grønne ungdom tok min far meg med som ”våpenbærer” på en jakttur. Min oppgave var offisielt å bære ei hagle for gubben, slik at han hadde en ferdigladet klar om han traff på mange ryper. Uoffisielt var den lille jyplingen også på jakt og ildrøret jeg bar på var det bare jeg som skulle traktere. Vi hadde jo øvd litt på forhånd. På øversida av huset, slik at resten av bygda ikke så det. Gamlingen stilte opp diverse rask han likevel skulle hive. Og dette skulle jeg prøve å treffe. Siden patronene kostet penger, ble det ikke så mange runder. Og treffprosenten på skytebanen vår var vel heller laber.
En dyrevenn og dårlig jeger
Så voldsomt motivert for å gå på jakt var jeg vel heller ikke. Jeg skulle nemlig bære på en gammel og litt skeivskutt Kragh-Jørgensen som holdt på å slå av meg skuldra hver gang jeg skjøt med den. Tidlig opp om morgenen måtte man også. Men, av gårde til fjells bar det. Mine unge skuldre verket allerede før skytinga hadde begynt. Hagla var tung å bære på også. Og siden det var seint på høst, var skogen vi måtte gjennom først, våt. Endelig oppe på fjellet var det ingen ryper å se men desto mer kald vind.
Nå er det jo slik at man ikke skal gå rundt med ladd våpen hele tida. Og skal man ha en patron i, bør hagla være sikra. Dette hadde jeg, skuddredd som jeg var, fått med meg. Så da første rype etter flere timers gåing. fløy opp 10 meter foran meg, sto jeg lenge og pekte på den med hagla uten at noe skjedde. Og når et opphisset opphav står og kauker ”ta av sikringa”, flyr ikke rypa noe seinere. Da jeg endelig hadde fått fomlet nok til å få av sikringa, var det bare skuldra mi som kjente noe til skuddet. Rypa var alt for langt unna til å trenge å bekymre seg for om jeg hadde sikta godt nok.
Redd for å bli skutt av min egen far eller skyte han, var jeg også. Så for å ikke ”treffe noen kjente” på fjellet, ble jeg nok vel defensiv og usikker. Kanskje merket rypa dette, for den fløy stadig vekk opp rundt meg. Men, enten fløy den for nært der det kanskje kunne være folk eller den tok av bak meg. Uansett var det bar stein, mold og kratt som fikk merker fra min Kragh. Ja, og så kragebeinet og området rundt som hadde begynt å bli blått.
Etter mange timer på fjellet uten å ha drept annet enn mark og bladlus, var det endelig tid for litt mat. Siden jeg var bæremannskap hadde jeg selvsagt båret rundt på en stor og ganske tung sekk hele dagen. Sekken var av typen grå vadmel og var laget en gang på 50-tallet. Ingen anatomisk korrekte seler og stropper for best mulig bærekomfort der i gården. Så den hang som en skeiv pukkel på ryggen, men var tross alt en grei motvekt til den tunge hagla. Vi hadde jo tenkt å fylle den, men først måtte vi tømme den for noen skiver med brunost på. Lunsj på fjellet med pappa etter å ha gjort noe så voksent som å gå på jakt, var i hvert fall fint. Det hjalp jo på at han heller ikke hadde skutt noen ryper…
Resten av dagen så vi ikke en eneste rype og vi fant ut at alle rypene måtte ha rømt til et annet fjell. Så da gikk vi ned og rakk middag. Det ble ikke flere jaktturer. Kanskje fordi det var litt farlig for mine unge skuldre og lettfrosne kropp. Kanskje fordi jeg ble vurdert som farlig da det var noe tilfeldig hva jeg traff. Eller var det mest fordi det var farlig for det kjødelige opphavs stolthet. Vi fikk som sagt ikke skutt en eneste rype. Den eneste rypa som havnet i fryseboksen den høsten, var ei fader’n kjørte på med bilen…
Barnesanger er jo så lettsunget og fengende at selv barn…. kan synge dem. Ja, det er nettopp det jeg tenkte å si noe om. Hva er det smårollingene får presentert? Eksemplet her er teksten til den gamle schlægeren ”Tre små kinesere”.
Det kan sikkert påstås at jeg henger meg opp i uvesentligheter og gir uskyldige strofer mer mening enn de egentlig har. Man kan i det hele tatt påstå mye rart. Og det har også jeg tenkt å gjøre. Og man skal ikke se bort fra at sangtekster kan gjøre mer intrykk på de små enn man er klar over. For de som har lest denne bloggen før, finnes det flere analyser av barnesanger her. Og her kommer altså en til.
Tre små kinesere på Høybro Plass. Satt og spilte på en kontrabass. Så kom en konstabel spurte hva det var. Tre små kinesere på Høybro Plass.
En liten Kirkeneser
Dette er den teksten jeg vet om. Og den synges om og om igjen. Det smått geniale grepet man da har gjort, er å bytte ut alle vokalene i hvert påfølgende vers med bare en av dem. Sånn at man for eksempel synger ”Tra sma kjanasara”. Artig… Men, det er ikke det jeg skal ta for meg her. Det er den opprinnelige teksten til sangen som interesserer. Hvor kommer den fra? Hva handler det egentlig om? Og hva er de den prøver å formidle?
Høybro Plass er så vidt jeg vet et lite torg en plass i København. Så sangen er mest sannsynlig dansk. I så fall er den en av mange overlevninger fra danskenes kulturimperialisme. ”Ro, ro, ro din båt” er en annen. Man snakker gjerne om 400 år i mørke for Norges del, da Danmarks konger regjerte med sine tjenestemenn her i landet inntil en maidag i 1814. Da tok Sverige over etter noen dager med selvstyre. Vi feirer i år 100 år som selvstendig nasjon, men i praksis har vi vært en fri nasjon lenger enn det. Det som skjedde i de maidagene i 1814 var nemlig en formidabel oppvåkning. Ikke minst kulturelt. Og det er nok grunnen til at svenske tradisjoner og kultur ikke klarte å slå særlig rot i Norge. Noe er det nok. For eksempel Santa Lucia feiringen, men så voldsomt svensk er den nå ikke likevel. Mer katolsk. Følgene av denne kulturelle oppvåkningen er i hvert fall at bl.a. svenske barnesanger i svært liten grad har havnet i norske sangbøker. ”Små grodorna” har etter hvert blitt oversatt til norsk og noen synger nok også denne sangen rundt om i barnehagene. Men, dette er et nyere fenomen og ikke en følge av svenskenes styre.
Så da sitter man igjen med våre egne barnesanger og en haug med sanger som opprinnelig, enten er tyske eller danske. Samtidig med danskenes styre i Norge, hadde man også Hansatiden. Der tyske kjøpmenn besøkte plasser rundt om på hele kysten og da hadde sjansen til å spre litt barnepropaganda samtidig. Det samme skjedde under 2. verdenskrig. Dette er nok grunnen til at vi har så mange tyske lånord i språket og så mange barnesanger som kommer fra Tyskland.
Men, tilbake til ”Tre små kinesere”. Denne er nok dansk, selv om Høybro Plass like godt kan ha vært Berliner Platz eller noe lignende. Danmark hadde en gang for lenge siden kolonier i det fjærne østen, mens Tyskland konsentrerte seg mest om Afrika. At man synger om kinesere og ikke negre (ja, det var hva man langt ut på 60-tallet kalte folk fra Afrika) bør tilsi at sangen ER dansk. Selve oversettelsen til norsk har en alvorlig mangel som kan føre til en del undring. Konstabelen spør ”Hva var det?” Et ganske så merkelig spørsmål. Men, det får sitt svar i at man i neste linje konstaterer at det her er snakk om nettopp ”Tre små kinesere på Høybro Plass”. Greit nok. Men, på dansk heter det nemlig: ”Så kom en konstabel, spurte hva beha’r.” Altså ”hva behager?!” Konstabelen er dermed mye mer brysk og uvennlig på dansk. Dette er også utgangspunktet for den videre tolkning.
Hva gjorde så disse kineserne i den danske hovedstaden? Ja de satt faktisk ute i det fri og ikke inne i et bur til utstilling, slik man ofte gjorde med fremmede folk i middelalderen. De hadde på en eller annen måte fått tak i en kontrabass som de spilte på. I tillegg til at man her konstaterer at kinesere er så små at det må tre av dem til for å spille en kontrabass, avsløres en annen og mer alvorlig fremmedfiendtlig holdning. Konserten blir nemlig ganske så dårlig mottatt av byens representant. En politikonstabel kommer til og begynner å stille spørsmål. Hva gjør disse merkelige skapningene med et så vestlig instrument som en kontrabass? Er den stjålet?! Og har disse kineserne lisens for å sitte midt på et dansk torg og være gatemusikanter? Selv om sangen ikke sier noe mer om dette antydes det så absolutt at kinesere i Danmark slett ikke er ønskelig. De er små og vanskelige å holde styr på. De behandler våre instrumenter respektløst. De er tyvaktige og de kan finne på å sette seg ned hvor som helst og plage folk med sine påfunn. Selv på Høybro Plass! Heldigvis har vi et alltid årvåkent politi på plass som effektivt løser opp i sånne uheldige episoder. Og kineserne havnet mest sannsynlig sporenstreks på en veldig slow boat til Kina som fyrbøtere eller underholdning for mannskapet.
Og dette skal våre barn gå rundt og synge på? Det er bare ett av mange eksempler på at norske barn fra ung alder innprentes med fremmedfiendtlige holdninger. Små, morsomme sanger som mistenkeliggjør kortvokste kineserne som snakker rart og gjør rare ting uten å spørre om lov. Alle som undres over at våre snille, gamle bestforeldre viser en så suveren forakt for alle som er annerledes, kan bare begynne å studere norske barnesanger. De og alle salmene de måtte lære på rams. Svaret ligger der…
I rammeplanen til barnehagen der vår Julianne oppholder seg store deler av dagen, står det at sang og musikk er en viktig del av dagen. I neste uke skal det være en sammenkomst for foreldrene. Og jeg vurderer sterkt å bringe de rasistiske barnesangene på bane. Lille Petter Edderkopp og alle hans fremmedfiendtlige medsammensvorne, trenger å røykes ut av sitt nett av intoleranse.
Til sist et lite forslag til en delvis ny tekst til en ellers ganske fengende melodi:
Tre søte småbarn på torget sto. Ventet på far som drakk øl på en kro. Så kom en konstabel som var ganske slem.
Etter å nylig ha fått med meg mer enn godt er av dokumentarer om 9/11 og mennesker som hopper ut av høye bygninger, ble jeg liggende langt ut på natta og tenke på saken. Hva om…
Så lenge jeg kan huske har jeg vært lett å gjøre inntrykk på. Ser jeg for eksempel en film, blir jeg ofte værende ”i filmen” en stund etterpå. Har det vært mye rask bilkjøring i filmen kan det derfor være dumt å slippe meg til bak rattet etterpå. Så når nesten alt du hører og ser handler om fly som krasjer med skyskrapere, er det ikke rart at jeg blir liggende og fantasere.
Og da handler det selvfølgelig om hva jeg ville gjort i en sånn situasjon. Dvs. om det bare var å gå ned en kjempelang trapp, hadde jo jeg beinflydd alt jeg kunne. Vanskeligere ble det jo for de som havnet ovenfor der flyene traff bygningene. De måtte finne på noe annet eller vente på å bli berget. Noen løste dette med å hoppe ut av vinduene og håpe at de traff noe mykt. Så vidt jeg vet var det ingen av disse som overlevde. Faktisk var det en brannmann som fikk en av disse i hodet og døde…
Bygningene det handlet om her var fylt av kontorfolk. Folk som jobber på kontor er kanskje ikke så fantasifull når det kommer til stykket. Jeg er muligens et unntak og jeg har flere ganger blitt sammenlignet med McGyver. En stund hadde jeg samme type sveis. Ellers er nok jeg og McGyver ganske så ulike. Men, fantasi har vi jo nok av. Så hva ville McGyver gjort i en slik situasjon? Med noen gardiner, saks og stiftemaskiner skulle det være mulig å lage seg om ikke en fallskjerm, så i hver fall noe som kunne minske farten nedover.
Flygeekorn har jo løst transporten fra tre til tre på en interessant måte. Med stor hudfolder mellom for- og bakbeina, flyter de av gårde på lufta mellom trærne. Dette er også noe falskjermhoppere har prøvd ut med hell. Egne drakter som fungerer på samme måte som flygeekornenes patent, brukes av de som vil fly litt når de først er oppe i lufta. Selv om de bremser noe på farten nedover, er den viktigste funksjonen at du får en retning på hoppet og kan styre hvor du lander. Nå er det jo slik at Twin Towers ikke lå så veldig langt unna elva. Dessuten var det andre høye bygninger i nærheten.
Da jeg for 5 år siden satt og så på dette dramaet som rullet direktesendt over skjermen, satt jeg og tenkte noe av det samme. Hva er vitsen med å hoppe ut, når sjansen for overlevelse er lik null? Og sjansen for å ta livet av noen på bakken er mye større? Var det ingen av de som satt fanget der oppe og ikke kunne gjøre noe som hadde sett McGyver? Og hva om jeg var i samme situasjon?
Kanskje hadde jeg satt meg ned og stiftet gardiner fast i klærne mine, om et fly hadde krasjet inn i arbeidsplassen min. Eller kanskje ikke. Jeg jobber jo i 1. etasje…
For en stund siden havnet vi i VG pga. katta. Og nå har det skjedd igjen. Dvs. ikke i VG, men i en av de månedlige publikasjonene. Foreldre & Barn er et magasin for….eh, foreldre og barn. Og de ville gjerne snakke med undertegnede om blogging.
Et av bildene som ble brukt i reportasjen
En gang i mai i år hadde vi besøk av en journalist med fotograf som var på reportasjetur her i Kirkenes. Resultatet av turen deres er nå publisert i siste nummer av Foreldre & Barn. Hele tre sier er viet PappaPasser På-bloggen du nå leser. Skulle man være interessert i å lese den er det altså september-nummeret det handler om. Der står det også en artikkel om en samisk barnehage som finnes her oppe.
Blekka er full av søte småbarn og forstandige foreldre, så hvorfor de ville ha meg med er jo en gåte. Mange gode tips finner man også der. Visste du for eksempel at foreldre til barn som biter, ofte har skyldfølelse? Og at hvem som helst kan oppleve problemet! Jeg ble litt urolig da Julianne begynte å tygge på sofaen her i dag. Det sto nemlig at "selv om barnet etter hvert forstår at det er galt, vil bitingen ofte fortsette som en impulshandling". Og alle vet at har man først fått smaken på møbler, ja da er det ingen vei tilbake…
Det var faktisk mye interessant å lese i bladet og om man ikke er allergisk mot reklame, som F&B er smekkfullt av, så kan det anbefales å bla litt i det. En dame i barnehagen som abonnerer på bladet kommenterte at det var fint å endelig kunne lese om noen andre folk enn de fra Oslo-gryta. Og en annen dame mente jeg tok meg bra ut på bildene. Så det har jo blitt lagt merke til at man byr seg fram som en annen tøyte til hvem som helst i pressen.
Uansett vil PappaPasserPå-bloggen fortsette ufortødent videre så lenge folk gidder å lese den. Kommentarer er jo også morsomt å få. Så bare kommenter i vei. Om du tør…
Sakte kryper kulda nærmere for hver dag. Som en ulydig hund som vil ha kos og klapp. Lite er å frykte. Vi tåler den i lag. Og snart vil sola snu. Fortsette der den slapp.
I disse dager har de fleste skoler startet opp igjen. Forhåpentligvis er det mange sultne sinn og hungrende hjerner som villig tar mot visdomsord fra en forstandig klasseforstander. For noen er det alltid. Det er bare det at vi stadig får høre om alle de som av en eller annen grunn ikke skjønner vitsen med skolegang.
Jeg skal bare innrømme det med en gang. Jeg var lærerens gullunge. Jeg rakk handa i været og svarte pliktskyldigst, uansett om jeg visste svaret eller ikke. Jeg prøvde jo iblant å la være. Men, det var så ekkelt når læreren spurte klassen om noe og det ble helt stille. Så, mest for at jeg skulle slippe pinlig stillhet, gikk handa mi i været.Om jeg ikke visste svaret hver gang, ble jeg ganske flink til å resonnere meg fram til noe som lignet på et brukbart svar. Og jeg lærte utrolig mye som jeg senere har fått bruk for. Til og med regnestykkene med bokstaver!
Den gamle skolen En ting gjorde jeg aldri. Det var å gi læreren et rødt eple. Du vet, sånn som de gulligste av gullungene gjør. Hadde jeg et eple så spiste jeg det selv. Selv om den ikke alltid var like ny og fersk, spiste vi mye frukt da jeg vokste opp. Frukt, fisk og brød dominerte kostholdet. Mine foreldre var av den gamle skolen som insisterte på at vi spiste frokost og passet på at skolematen ble spist opp. Fisk hadde vi til tider 5 ganger i uken til middag. Og godterier fikk vi bare på lørdager.
Mat for hjernen Hva har dette med skole å gjør spør du kanskje. Det burde du i så fall ikke. Alle undersøkelser som er gjort på temaet viser nemlig det samme. Hjernen fungerer dårlig om ikke kroppen får riktig næring. Ordentlig mat og ikke skoleboller og cola. Det største problemet i dagens skoler tror jeg ikke er dårlig oppdragelse, mange elever i klassene og middelmådige lærere. Alt dette har man til en viss grad alltid måttet slite med. Når nå norske barn og ungdom gjør det så dårlig på tester sammenlignet med andre land, mener jeg mye kan tilskrives kostholdet. Om man tar seg tid til å starte dagen med en skikkelig frokost og man får i seg god og næringsrik mat på skolen også, bør de fleste kunne ta til seg lærdom, uansett motivasjon for skolegangen. Et innlegg i Elevavisen på VG nett fra en elev i videregående, er inne på dette. Om enn i en bisetning og med skrivefeil så det holder, så tror jeg både denne eleven og de fleste andre skjønner at det er en sammenheng mellom en nogenlunde sunn livsstil og et våkent hode. Hvorfor er det da så vanskelig å få barna til å spise riktig?
Hurtig mat Mye tror jeg har å gjøre med resten av vår livsstil. En travel hverdag der det er om å gjøre å få med seg mest mulig på kortest mulig tid, gjør at måltidene for mange blir nedprioritert. Særlig på ukedagene. – Ingen frokost, fordi man ikke rekker det. (Står opp for seint.) – Næringsfattig, men sukkerrik lunsj på skolen. (Er det mulig å velge, spiser de fleste barn godterier.) – Hurtigmat til middag. (For å gjøre den billigst mulig, er kvaliteten på mye av hurtigmaten ikke all verden.) – Ingen kveldsmat. (Må passe på vekta eller er mett pga. alle mellommåltidene.)
Bare et forslag Selvsagt er det mange andre årsaker til at man har det sånn. Og det er sikkert lett for meg å sitte her å moralisere, tenker man kanskje. Jeg er likevel overbevist om at dette for de aller fleste handler om å prioritere. Å bruke dagen og måltidene fornuftig. Skal man kanskje prøve å legge seg litt tidligere og stå tidligere opp? Så rekker man frokosten også. Hva med å lage noe av maten selv, og ta seg tid og råd til å ha kvalitetsprodukter på bordet? Maten i Norge er tro det eller ei veldig billig i forhold til hva nordmenn i gjennomsnitt tjener. Og om man vil leve sunt og holde seg slank er jo frukt og grønnsaker utgangspunktet for de fleste slankekurer. Hva med å spise frukt fordi det er et godt mellommåltid og grønnsaker fordi de kan gjøre en hver middag mer smaksrik? Så kan det jo hende at en positiv bieffekt er at man ikke er sulten til stadighet og heller ikke må slanke seg til evig tid.
Liv og lære Liv og lære kan være vanskelig å få til å stemme over ens. Og det er ikke hver dag vi her i huset får i oss alle vitaminene. I dag ble det f.eks. en skikkelig hurtigmiddag pga. av et fly som skulle rekkes. Men, jeg tror faktisk at vår Julianne får et ganske så variert kosthold samlet sett. Hun er ennå bare 1,5 år og har et stykke igjen til skolegang. Men, skal man ikke komme skjevt ut, må gode vaner læres allerede i barnehagen. Derfor er jeg glad for at vår barnehage prioriterer frukt og grønt og at barna spiser god OG sunn mat. Selv starter vi dagen med frokost og middagene prøver vi etter beste evne å gjøre til noe å se fram til og så lite forutsigelige og kjedelige som mulig. Skal man få barn til å spise maten sin må man selv vite å sette pris på den.
Til slutt må jeg bare nevne at innføring av varm skolelunsj på alle skoler ikke nødvendigvis er noe som løser problemet med umotiverte elever. I England har de lenge hatt dette, uten at Engelskmenn er kjent for å være spesielt glupe i forhold til alle andre. Ja, noen av dem ender til og med opp som terrorister!
