Vi kan vel begynne å snakke om høst nå. Om du vil krampeholde på at det egentlig er sensommer, så la gå. Men, nå som skolene starter opp og mange også starter i en ny jobb etter ferie, er det også tid for å starte opp med andre ting. Det har en tendens til å skli litt ut på sommeren. Fokuset er gjerne på kos og fornøyelser. På bildet under har gjengen ulike grader av “dagen derpå”. På samme måte kan høsten fortone seg som “årstiden derpå”.
Bildet er arrangert
Det er mange mulige valg. Spesielt om du ønsker å trimme og komme i form. Kanskje vil du ta ordentlig tak og melder deg inn i en karateklubb. Blir det for heftig og du bare ønsker å bli mer sosial, så er jo sangkor å anbefale. Mitt kor starter opp neste mandag. Men, jeg har tenkt at det er på tide å prøve noe nytt. Og siden jeg sliter litt med ryggen har jeg funnet ut at jeg må gjøre noe med den.
Før i tiden drev jeg jo og jogga. Nå tåler jeg det dårlig så jeg har meldt meg på et kurs i yoga. (Teit ordspill, men det måtte bare med…) Kanskje man etter hvert blir lei av å gå lange turer og melder seg på løpegruppa som starter denne mandagen, men da må det være mer skikk på ryggen. Hvem vet. Kanskje jeg til og med stiller i yogapants etter hvert. For jeg skal altså begynne med yoga. En dag i uken i begynnelsen. Mental og kroppslig balanse må øves opp. Hos meg er det nok for lite av det. Jeg er litt spent på om denne trepinnen av en mann takler øvelsene som inngår i kurset. Så dette blir spennende!
Med slike dager som Kirkenesdagene følger mange anledninger til å oppleve noe interessant i nærmiljøet. Alle byene rundt om på kysten i Finnmark har egne “dager”. Felles for dem er at kultur gjerne har en viktig plass. Noen steder mer enn andre selvfølgelig og i år var variasjonen i de kulturelle uttrykkene særlig stort her i Kirkenes. Her kommer en liten oppsummering av det jeg fikk med meg.
Aktive Kirkenesere
Bildet over er fra lørdag, men Kirkenesdagene startet allerede onsdag kveld med konsert med Trine Rein. Familien hadde en nær-Trine opplevelse på onsdag formiddag da hun spiste thaimat (thaimat o-ha-ha!) samtidig med oss. Hun fulgte mye med sin Monsen minutt-for-minutt. Snakk om åpent forhold…
Boder med utsalg av mat og mye annet sto fra torsdag til lørdag. Gamle koner fra Russland og omreisende som selger spikkepølse, lakris og knallperler fylte gatene. Lørdag kunne vi som har jobb ellers i uken, få med oss konserter, dansing (både gammel og ny) på torget og mye annet.
På kvelden var både jeg og fruen på ABBA-konsert. Eller rettere sagt karaoke-konsert. All musikken var spilt inn på forhånd. Sangerne var flinke, men man fikk unektelig en ABBA på “sparebluss” følelse av det hele. Lunsjkonserten med duoen (mor og datter) Sætervik Bye var høydepunktet for undertegnede. Ikke fordi den var gratis, men fordi de er så fantastisk flinke. Valthornet er for øvrig nesten mitt favoritt blåseinstrument. Rett etter tverrfløyte. (Hint John Entwistle/The Who)
Bøker er jo så absolutt kultur. Og Kirkenesdagene er en mulighet for å lansere nye bøker. Gjerne med lokalt tilsnitt. I år var en “spionthriller” den store hiten. På lanseringa var det stappfullt av nysgjerrige tilskuere. Igjen var det gratis inngang. Men presentasjonen av Under Mistanke – En beretning om politisk overvåkning i Sør-Varanger (av Arne Store, utgitt posthumt), var så godt regissert og hadde så mange interessante innslag at man hadde lyst til å betale inngang etterpå.
Harald G. Sunde som var med på å gi ut boka, fikk for øvrig Rallarprisen på lørdagen. Innsatsen hans over tid for å få fram historiene til partisanene under krigen var en av de tingene han ble hedret for. Skjebnene til de spionmistenkte under den kalde krigen var bare det nyeste eksemplet på at han engasjerer seg i følgene av andre verdenskrig. Han deltar for øvrig også som lege for Leger uten Grenser.
Fornøyde konsertgjengere på vei ut av kapellet
Kong Oscar II kapell er en steinkirke som er oppkalt etter kongen som regjerte over Norge under unionstiden, da bygget ble oppført. Den ligger godt synlig fra havet og var inntil en gang på 70-tallet hvitmalt. Det er altså ikke noe nytt at man bygger signalbygg. Her begynner Norge signaliserer den. Spesielt til russerne på andre siden av Grense Jakobselv. (Prekratite povorachivat’ lodku!)
I dette signalbygget holdt Per Anders Store (sønn av forfatteren av overvåkningsboka) konsert der han improviserte fram en slags reise i lyd. Gitarer, effektpedaler, data og akustiske elementer ble vevd sammen til en times konsert. Kirka var utsolgt og selv om det kan være en prøvelse å være stille en time, klarte selv den yngste i familien det. Litt kjedelig, mye gjentagelser og alt for harde benker var dommen fra hun som ellers kun forholder seg til listepop og youtube på sofaen..
Per Anders lager lyder
Dette var avslutningskonserten for Kirkenesdagene. Før det var vi noen timer på bærtur. Ikke sånn som keepere er på (Premier League starter snart!) Her var det multer og blåbær som var i fokus. Og så litt turkos og mat bragt med i sekker. Ikke det at jeg rakk mye kos. Til det hadde jeg alt for mye multer å rekke over på kort tid. Måtte nesten løpe tilbake for at vi skulle rekke konserten. Noe vi akkurat greide.
Som sagt ble det travle dager. Travle og morsomme Kirkenesdager.
Rimordboka på nett har gitt seg selv tilnavnet Nødrimordboka. Så pass ærlig synes jeg det er godt de er. Så gjelder det å bruke ordboka med en smule vett da… Jeg skrev inn ordet sommer og valgte å bare bruke rimord med to stavelser. Alfabetisk måtte det bli. Ellers blir det for lett. Og da ble det sånn:
Det er sommer
Blomstrene blommer og bomsene bommer
Vi feller våre dommer, fordømmelser flommer
Mye rart passerer våre gommer. Ord bare kommer
Det er sommer
Hendene i dine lommer. Spis flere plommer
Men, magen vår rommer mange fler tommer
Målet: Spille trommer på alle de velfylte vommer
Jeg vil vel påstå at da jeg fikk problemer med blodtrykket og lå innlagt en uke, fikk jeg en kraftig påminning om at kroppen min trenger aktivitet. Jeg så vel ikke akkurat lyset, men mørkt var det ikke heller. Ikke det, jeg har vært aktiv. Men, det har bare vært så halvhjerta. Innfallsmetoden har styrt aktiviteten. Og det er jo utrolig hvor mye forskjellig vær som kan i veien for treninga. Sykling, svømming og skigåing krever tiltak. Helst faste avtaler. Nå som det er tid for multebær går det imidlertid av seg selv. Multa plukker seg ikke selv og den modnes på rekordtid i denne varmen. Og som en ser på bildet under, hender det faktisk at man ser lyset.
Og han sa – La det bli multer. Og se: Det ble multer. Dritmasse multer.
Hver tur er en opplevelse i seg selv. Enten på grunn av naturen og hva som skjer rundt meg. Eller på grunn av utfordringer under veis. Da jeg var en tur i Reinfjorden, klatret jeg jo opp gjennom fjellknausene der. God trim det og full av naturinntrykk. Man blir nesten litt salig når man får se sola skinne gjennom skyene som på bildet ovenfor. Det var ellers ikke antall multer eller hvor mange kilo som ble plukket som styrte hvor jeg gikk. Heller nysgjerrigheten på hva som ligger bak neste haug. Kanskje treffer man på en rein eller et rypekull. Plutselig er man i en liten skog som har etablert seg mellom noen knauser. En oase omgitt av granitt.
Bildet over er av et vann som ligger der midt oppå fjellet. Litt sånn plutselig og mest bare i veien for trim og plukking. Men, eventyreren i meg begynner straks å lage historier om alt det mystiske som kan ha foregått her ved dette vannet. Og ikke minst hvor mye rart som kan bo i og ved dette vannet. Jeg hadde tross alt to bestemødre som trodde fullt og fast på overnaturlige vesener. Man snakket ofte om huldra, nøkken, draugen og småfolk da jeg var liten. Dauinger, spøkelser, skrømt og gjenferd var et dagligdags fenomen i mitt lille hode på 70-tallet. Så en tur på myra eller i fjellet vekker ennå minner i tillegg til at man lager nye. Med litt trim og balansetrening på kjøpet.
Multeparadisiske tilstander
Jeg har alltid med meg telefonen på sånne turer. Den er nødvendig som sikkerhet i tilfelle uhell. Og så blir det av og til tatt bilder. Den teller også antall skritt jeg går. Så både naturopplevelsene og trimmen blir dokumentert. Skrittene blir jo mange. Spesielt om man som på bildet under går litt lenger enn man pleier. Jeg innså at det kunne bli litt for langt om jeg skulle fortsette bortetter det jeg der fikk se. Denne delen av fjellet ville det ta mange timer å bli kjent med. Men, neste år blir det nye eventyr i fjellet.
…oppå fjellet, oppå fjellet…
Selv om man er sliten og har vondt i ryggen etterpå, er disse turene med på å lade batteriene til en lang vinter. De mange timene med friskluft og lukt av lyng, pors, mose og myrull er en god investering. Både fysisk og psykisk. Man får tenkt godt og grundig på ting som bekymrer. Og der er det jo nok å ta tak i.
Og plukker jeg mer bær enn jeg trenger kan jeg alltids selge den. Fryseboksen begynner allerede å fylles, så jeg tror jeg må begynne å legge noe ut for salg. Forskere i Finland har faktisk påvist at multer kan kurere kreft! Så her er det bare å trykke nedpå med multer folkens.
