En side om livet.
Joda, står til liv. Har bare flytta på meg.
Et bilde av Tussi får representere arbeidshverdagen min de siste månedene. Hun liker å være der det skjer og mye skjer jo på et bord når man har hjemmekontor.
Ka du gjør?
Og hjemmekontoret er langt vest for der det var for noen måneder siden. Nærmere bestemt på Nordeidet i Karlsøy. Jeg har solgt huset i Kirkenes og flytta hjem.
Så alt er nytt, men samtidig gammelt. Et barndomshjem skal bli noe mere enn det. Og Tussi er med…
Trond G.
Her e en fortelling som ble framført på Finnmark Forteller i forrige uke.
Julegaven æ huske best
Først av alt må æ få være litt kontroversiell. Og vi må kunne være åpen om det her, uten at noen skal bli kansellert og bli kasta ut i kulda:
Nissen finnes ikke!
Dessuten e det veldig dårlig gjort å skylde på handelsstanden og kjøpepress. Forventninga e det vi sjøl som skape eller dempe. Tindranes små barneøyne slukkes ikke med færre pakka. Og som sagt, nissen e nokka som vi har funnet på. Han eksistere ikke!
Men det som finnes og har med jula å gjøre e bland anna godhet og omtanke. Og dårlig samvittighet. Det e det æ vil fortelle litt om i kveld.
Æ va vel 5 år gammel og stor nok til å ha forstått at nissan som kom hjem til oss og som lukta litt voksenbrus, va kompisa av fadern og ikke ordentlige nissa. Det va forøvrig de nissemaskan med de stivna fjesan som skremte. Det og all ropinga og bankinga. «E det nån snille barn her?!»
Og æ turte jo ikke svare, for hadde æ det, hadde æ måtta innrømme at: Akkurat det va det dessverre ikke.
Som enebarn som æ va akkurat da, hadde æ god oversikt over akkurat snillebarnstatistikken…
De som har lest tegneserien Tommy og Tigeren, har nok fått med sæ at det spørsmålet plage mange små gutta og jenter.
Pappa va kjøpmann og bygdas store kreditor. Alle skyldte penga til han. Og det at vi veldig sjeldent fikk besøk, skjønte æ etter hvert at ikke bare skyldtes at det va oppoverbakke til oss. Den oppoverbakken va nok sosialt også.
Førjulstida det året va for mæ ganske så prega av at pappa hadde tatt inn masse leka som æ ønska mæ. Æ ønska mæ ALLE lekan!
Men, aller mest ønska æ mæ en stor grønn gravemaskin av plast. Ekte plastikk og med bevegelige dela og blinkelys. Den kosta veldig mange penga. Æ trur ikke æ hadde lært mæ å telle så langt enda. Den kosta nok minst 13 kroner.
Det vanligvis der ungan begynne å slit i tellinga. Men, for alt æ vet, kan den ha kosta astronomiske 20 krona! Æ e nemlig født for lenge sida!! Dem hadde akkurat landa folk på månen da æ blei født.
Som butikkunge fikk æ jo god tid til å følge med om gravemaskinen ble solgt. Og den sto der lenge på hylla si.
Siden den ikke va pakka inn i plast som jo alt e no om dagen, så fikk æ lov av mamma å leke littegrann med den også. Men, bare om æ va forsiktig og det va fritt for kunda i butikken. Pappa va den av dem som hadde rolla som «bad cop», så han måtte heller ikke vite om det. Han ble gjerne sendt ut på lageret for å telle vara eller nokka i den duren.
Som sagt skulle det her også handle om godhet og omtanke. For mæ blei det æ no skal fortelle om, i hvert fall oppfatta sånn.
Det her med at alle skyldte penga fordi dem hadde en måneds kreditt på alt dem kjøpte på «bok», kunne være med på å skape avstand. Men, ikke alle tenkte på det.
Han Agnar hadde telefonsentralen og posten i bygda. Kyr hadde dem også, men alle hadde jo jordbruk. Så det va no i tillegg. Men, med det hadde Agnar sine, litt mer penga enn de andre.
En dag da det va fritt for folk i butikken, pappa va på lageret og mamma passa på at æ lekte forsiktig, kom Agnar plutselig inn i butikken.
Med sine mørke firkantige og tykke brilla og djupe stemme, kunne han være litt skummel for en femåring. Det at han kom så brått på må ha skremt mæ grundig, for æ satt i å storgaule. Så pass at mamma sendt mæ også ut på lageret.
Men, det verste va at gravemaskinen «min» blei solgt den dagen!
Æ hadde mine mistanka om kem som kunne ha kjøpt den, men det hjelpe jo ikke. Solgt e solgt og ferdig med det. Æ kunne se langt etter å få nokka sånt til jul. Det va bare en av dem i hele verden!
Det va en trist og utrøstelig Trond som telte ned til jul den adventen. Ungan til Agnar unngikk æ og egentlig alle andre unga også…
Æ lure på om mamma må ha fått litt dårlig samvittighet? Ho sku no aldri ha latt mæ få lov til å leke med den jævla gravemaskinen.
Og tårevåte øya på julaften e det vel ingen som ønske sæ. Ka vil adopsjonskontoret si?
Ja, æ e forresten adoptert. Mamma og pappa kunne ikke få barn, så dem måtte nøye sæ med mæ. Men, det ei historie for en anna gang.
Kanskje har mamma betrodd sæ til pappa og så har en avtale blitt gjort med han Agnar. Æ vet ikke. Det her e nokka æ har gjetta mæ til.
For på selve guskjelovkvelden, etter at vi hadde vært på bedehuset og spist middag. Og de voksne hadde sovd middag og Sølvguttan hadde sunget alle sangan sine. Ikke bare Deilig er jorden, men en haug andre sanga. Og vi hadde spist litt småkaker og sauan hadde fått mat. (Alle dreiv som sagt med jordbruk)
Da vi da, endelig satte oss ned og æ helt til slutt åpna den største julegaven som va til mæ, viste den sæ å være fra han Agnar.
Han va ikke i slekt og verken før eller etter har æ fått julegave fra han.
Men, inni pakken va en stor grønn plastikkgravemaskin! Æ fikk den!! Og æ hadde ikke vært snill…
Og ka kan vi lære av det her?
Kanskje at jo mer forventninga man har, jo mer skuffelse kan det bli.
Eller at adventen e for lang og Sølvguttan syng alt, altfor lenge…
Eller finnes nissen likevel…?
Kanskje har vi han inni oss alle sammen…
Joda, det rusler og går. Snart ferie igjen.
Hva er nytt?
Tja, hun jeg er pappa for har nå førerkort og jobb. Bra jobba!
Dnort
Litt ensformig og ta ferie for bare å plukke bær? Vel, jeg gjorde jo andre ting også, men halve kofferten var full av multer på tilbaketuren…
Men, først måtte jo bær i nærheten plukkes. De laveste myrene var først ute. Tidligst moden plukkes først.
Så bar det til min andre hjemmebane. Barndomshjemmet i Nord-Troms måtte jo også sees til. Og første dag bar det til fjells.
I solhellingene hadde det begynt å modnes, så det forsvarte all svettinga og flueklaskinga.
Andre dag var det myrer og tuer på vei opp mot fjellet som ble undersøkt. Hvor man går og i hvilken rekkefølge, er jo avhengig av hva som har fått mest sol og varme.
Her var det mer å hente så det ble flere turer til samme område.
Jeg fikk det jeg kom for og bærhøsten så langt må kunne sies å ha vært bra. Og så er det jo ikke bare bærplukking det handler om.
Dette er også trim og masse naturopplevelser. Og tar man seg tid til å titte opp av bærbøtta, er jo utsikten upåklagelig.
Dnort
Ikke noe på TV. Ingen som ringer. Ikke noe å gjøre Kjeder du deg?
Da er svaret lett. Kom deg utendørs. Gå en tur eller dra litt lenger. Naturen er der hele tida og er slett ikke kjedelig!
Grense-Jakobselv har dramatisk natur og et stadig skiftende vær. Og uansett værsystem er det vakkert, vakkert, vakkert!
Man må jo ikke gå helt til toppen av et fjell, men en tur til Øretoppen kan anbefales. Man får hørt utrolig mange podkaster på en så lang tur. Og da blir eventuell “dårlig vær” mindre viktig.
Og så er det jo å mange fine blomster og andre vekster å få med seg. De tyter jo fram over alt i disse tider. Nei. kom deg ut!
Dnort
Verden har vært stengt pga. kovid i to år. Jeg ville til Liverpool. Så vi dro ved første anledning.
Dette er noen av bildene fra turen.
“Vi” vant ligacupfinalen før turen, så det gode humøret var jo sikra.
At byen er opptatt av fotball og at treneren til de røde er verdsatt, var lett å se. Vi fikk sett en god del av byen på noen morgeturer med trimgåing.
Her ser du hovedgrunnen til at vi dro. Status Quo skulle spille konsert. De gamle er eldst.
Man måtte jo få med seg noe annet enn musikk og shopping. Fotball stammer opprinnelig fra Rugby. Og før reglene for fotball ble endret til å kun sparke en rund ball, var alt lov.
“You raise me up…”
Cavern er jo noe som bare MÅ besøkes. Alltid bra musikk der og så har jo selveste The Beatles spilt der.
I Liverpool Cathedral er det andre toner å høre. Imponerende og imperisk byggverk som ble oppført under dronning Victorias tid.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
Dnort
Joda, det er mørketid. Men det betyr bare mindre lys og et annet lys. Mørketidslyset er noe eget og noe mange synes er ganske fint.
Når man hører ordet mørketid ser man kanskje for seg at det blir helt mørkt. Altså svart på grunn av fraværet av lys. Vanskelig å se noe. “Mørket omslutter landet og dreper alle tilløp til lys.” Sitter man inne og ser ut i mørket kan det unektelig virke sånn og depresjon skal man ta på alvor og alt det der….
Så hva er så dette mørketidslyset og er det reellt? Finnes det på ordentlig uten av vi mennesker skal måtte gjøre noe for at det skal vises? For vi forsøker jo å opplyse mørket med alskens kunstig lys. Og så har man jo naturlig lys i form av bål. Her hvor jeg bor har vi også E105 som ender i Jalta og som norsk side har et fargetema som kun vises i mørketida. Dette farbetemaet tar sin inspirasjon fra mørketidslyset. For stikkordet der er jo blått.
Det blå mørketidslyset oppleves nok ganske så individuelt. Det vil si at hvert menneske vil ha sitt eget inntrykk av det. Man må imidlertid ut av hus og hytter for å oppleve det. Man må med andre ord konfrontere mørket og tørre å være der det ikke er godt opplyst. Helst skal det være mørkt, men ikke midt på natta. Da ser du det. Noen snakker om blåtimen. Men, om det er snakk om akkurat en time er ikke så nøye. Poenget er at du er ute i naturen. Det er da du ser det.
Helst bør du ta mot til deg og overnatte ute i det fri. En jeg jobber sammen med og som har vokst opp sør i Norge, gjorde dette nettopp. Hun og en annen hadde med seg godt fora soveposer og underlag. Ikke så mye mer. De tilbrakte natta ute i skogen. Sov så godt som man bare kan ute i det fri. Og så masse blålys før og etter søvn. Anbefales!
Dnort
Det er for tiden ekstra varmt og vifter kjøpes til innebruk. I Canada herjer skogbranner. Sibir hadde det samme i fjor. Enn så lenge har vi det greit…
Jada, kanskje mer enn greit. Å bo med Barentshavet som nærmeste nabo hjelper. Ikke bare på utsikta og kvalitetene på instagrambildene. Men, at man får tilført næringsrikt og oppvarme vann fra Mexicogolfen er jo en stadig viktigere fordel. Man er jo rett og slett heldig som får lov til å bo her i Finnmark.
At det kommer flytende store mengder plast og annen søppel, er jo ikke så bra. Man har jo vært med på å produsere noe av søplet selv, så bidrag til oppryddinga er en selvfølge. Har vært med på flere aksjoner de siste årene og nå er man jo blitt leder for lokallaget av Naturvernforbundet her i Kirkenes.
At ungdommen også bidrar er jo enda bedre. Julianne har fått sommerjobb der en del av jobben er å plukke plast langs stranda. Ikke bare blir det ryddet, men arbeidet kan også være med på å skape et engasjement for naturen. Det er vel lov å håpe i hvert fall.
Selv så oppsøker jeg naturen så mye jeg kan. Kommunens høyeste fjell var nylig et turmål. Og trimme blir litt morsommere om man blir belønnet med god utsikt. Ingen turkamerat denne gangen. Ikke nødvendig når man kan gå å lytte til en god podcast i den godt merka turløypa. På tur ned gikk dett i Kinks og Sunny Afternoon passa jo bra.
Dnort
Det er fint med alt som er bra, men av og til trenger man at det er fantastisk. I hvert fall når vi snakker sirkus. Men i hverdagen kan det jo dukke opp øyeblikk som kan være bortimot fantastisk.
Her om dagen hadde skolekoret KorFantastisk satt opp en forestilling som het Sirkus Fantastisk. Manuset til forestillingen hadde jeg skrevet. Og det inneholdt selvsagt mye sang. Samt en god porsjon humor. Ungene var kjempeflinke. Også de som så på. Publikum var fra barnehager i kommunen.
Det er i disse pandemitider et stort behov for at det skjer noe litt utenom det vanlige. En forestilling kan jo hjelpe på. Men, man må jo ikke sette himmel og jord i bevegelse for å få til litt ekstra i hverdagen. Faktisk kan det bli ganske så fantastisk om man bare går seg en tur.
En begivenhet som representerer en tradisjon trenger slett ikke å være så interessant. Men, da vi feiret 17. mai i år, synes det var fantastisk fint å kunne kle seg litt pent og sette litt farge på en grå vår. Og hurraene virket litt mer overbevisende en ellers.
Dnort
Her om dagen fortalte en kjent musiker om hvordan katta ble avgjørende for å unngå selvmord da han var veldig deprimert. Vi har ingen å miste, så her kommer noen kattebilder…
