Syk i ferien

Det er aldri noe gøy å være syk. Ekstra ille er det når sykdommen kommer mens man har ferie. Ellers ville den jo ført til noe positivt, nettopp det at man fikk litt ekstra fri. Men neida, sykdommen ligger heller og lurer til du har slappet helt av i ferien din. Da slår den til, akkurat slik den influensalignende greia jeg hadde i romjula, gjorde.

Det begynte med at Julianne var litt pjusk på julaften. Nå er det jo mye små barn kan sutre og grine for. Men, vi fant fort ut at her var det litt feber også. Vi feiret jula hos min mor så ”alle bekymringers mor” (min mor er verdensmester i bekymring) fikk nok å tenke på. Heldigvis gikk det bedre med Julianne allerede dagen etter. Dette var jo første gang hun ble syk i hele sitt ennå korte liv, så det var ikke fritt for at vi også begynte å rynke litt på panna. Men, så kunne vi altså slappe litt av allerede 1. juledag.

2. juledag slo det til for fullt hos den stolte far. Jeg er egentlig aldri syk. Sist jeg hadde feber og var ordentlig syk var vel for en 5-6 år siden. Så jeg var nok ikke helt forberedt på at jeg i det hele tatt kunne bli syk. Men, det ble jeg altså. Min mor mente å ha observert meg uten skjerf og hadde derfor forklaring klar med en gang. Nå er det slik at jeg ALDRI bruker skjerf, så da må det ha vært noe annet som nå gjorde meg syk. (Hvorfor skal mødre alltid mase om det skjerfet?!) Om det var smitte fra Julianne, skulle også min mor og Juliannes mor bli syk. Altså måtte det være noe helt annet som gjorde at nettopp jeg ble syk.

Jeg er kommet til at det egentlig er Julianne som fortsatt er syk, men at jeg har tatt over noe av sykdommen. Min mor nevnte at hun i spesielle tilfeller har ”en kaill” hun sender sine tanker til for å få hjelp med sykdom. Det sa hun at hun hadde gjort denne gangen også. Når barnebarnet blir syk for første gang og bekymringene blir uutholdelige, er det vel ikke så rart om den gamle finn-kjærringa av ei bestemor, tar kontakt med andre makter. Hennes mor kunne stoppe både blod og verk. Sånt tuller man ikke med i min familie…

Så da var det jeg som måtte til pers. Og her går jeg fortsatt og snørrer og hoster. Slimet surkler opp og ned og flak på flak med silkemykt papir blir fult med ekkel gørr. Feberen er borte, så da må jeg jaggu på jobb også.
Forbanna dustesykdom!