Lettlurt

Jeg er nok en naiv sjel som tror det beste om de fleste. I hvert fall var jeg det da jeg var liten. Det var ikke måte på hva andre kunne klare å få meg til å tro. Å lyve var lenge for meg ganske så utenkelig. Jeg hadde nemlig fått høre på søndagsskolen at man får svarte prikker på hjertet av å lyve… Og de så Gud!

Jeg var altså en Gudfryktig liten gutt. Og det regnet jeg med at alle andre var. Gud var nemlig ingen koselig bestefar som så mildt på deg over tykke brilleglass. Neida, han var hevngjerrig og vanskelig med folk. Å lyve var slemt og man var vel aldri slem med vilje?! At noen kunne ønske å havne på en plass der ild, svovel og smådjevler regjerte, var bare for usannsynlig. Så jeg trodde. Jeg trodde på mamma, pappa, presten, emisærer og alle de andre som var større og klokere enn meg.

Lettlurt liten luring

Vekkelse
Mamma dro meg med på alt som var av gudstjenester og vekkelsesmøter. Søndagsskole var også en selvfølge. Alle andre gjorde det samme. Man stilte liksom opp når det var snakk om Gud og sånt. Sosialt var det jo i tillegg. Og så fikk man som regel kake etterpå. Er det kake i luften (eller rettere sagt på bordet) er jeg fortsatt lett å motivere.
Det var faktisk stor stas når båten (tror det var Betel-menighetens) med emisærer kom. For i tillegg til å fortelle oss i den veiløse bygda hvor syndige vi var, ropte de ”Hallelujah!” Etter annenhver setning fra taleren var det en annen som ropte ”Hallelujah!” og kanskje hev han også hendene i været. Stor underholdning for en liten tass var jo det.

Hvite løgner
Kanskje er det verre at samfunnet ved den norske kirke, prøvde å lure folk til å tro at de kan være sikker på fast plass hos en torturist som har evig sviing og gaffelstikking som spesiale, etter sin død. Dette har man nå gått bort fra. For meg ble det likevel de daglige løgnene fra de jeg stolte på, som sved mest. Mødre og fedre må nesten fortelle noen løgner i blandt. Såkalte hvite løgner. Jeg kan ikke huske at det var der jeg fikk servert de største skuffelsene. Nei, det var nok andre voksne og lekekameratene mine som kom med de mest fantastiske historiene.

Godteri
Så glad som jeg var i godteri, var jeg lett å lure når det gjaldt å få meg til å spise ting som slett ikke var godt. For eksempel kunne det være at jeg ble overbevist om at det lå en masse M på bakken. Du vet sjokoladekulene med nøtter inni. Det var bare det at de jeg fant på bakken inneholdt verken sjokolade eller nøtter. Masse fiber var det i dem. Fordøyd fiber… Sauskit er til forveksling ganske lik M. Som smårolling puttet jeg visst det utroligste i munnen. Ikke uvanlig for smårollinger i så måte. Det var vel heller motivasjonen for å gjøre det og det at jeg ble like overrasket hver gang, som gjorde det ekstra morsomt for ”de store ongan” å lure i meg for eksempel sølevann. Litt tyktflytende sølevann kan minne litt om sjokolade eller karamell. Nammenam!

Da jeg ble litt eldre og snart skulle begynne på skolen, ble det som de andre som var så heldig å få gå på skole hadde lært, neste mulighet for å lure meg. En av de bedre var at Tromsø, eller Byen som jeg lenge var overbevist om at det het, visstnok var på tur til å synke i havet! En kompis forklarte for meg dette med befolkningseksplosjon og at så mange hadde flyttet til Byen at Tromsøya var begynt å synke, sakte men sikkert. Med mange slektninger og venner som bodde der pluss alle lekebutikkene (se egen sak) som var i fare for å synke i havet, sprang jeg hjem og alarmerte foreldrene mine. Vi måtte straks ringe de i Byen og fortelle dem hva som var i ferd med å skje!

Skrøner

Nå fikk man jo etter hvert beskjed om at det ikke var snakk om løgner, men skrøner. Og at skrøner ikke var så farlig. Gud brydde seg ikke så mye om sånt. Bestekompisen min hadde en hel familie med skrønere. Og noe av det artigste de visste var å skrøne for meg. Lettlurt som jeg var, var det bare fantasien som begrenset hva de kunne få meg til å tro. I ettertid har jeg selvfølgelig lært noe av dette og blitt så pass god til å skrøne at det nå ofte er de andre som ender opp med å bli lurt.

Kynisme
Evnen til kreativ tenkning ble jo stimulert av dette. Men så blir man også svært så kynisk og skeptisk. Alle løgnene og skrønene har gjort at man snart ikke tror på noe eller noen. Kanskje ikke seg selv en gang… Fortsatt vil jeg tro det beste om folk, men stadig viser det seg at det er så alt for mange som gir seg ut for å være eller representere noe de ikke er. Ærlighet varer kanskje lengst, men mange tenker ikke så langt fram i tid. Og det er til en viss grad blitt akseptert at om bare de det går ut over, er store nok, er det i orden å lyve. Så lenge grunnen til lyvingen er god.

Som saksbehandler på et trygdekontor treffer jeg fra tid til annen på tilfeller der folk ikke forteller sannheten eller ”skrøner” litt. Kanskje er jeg rett mann på rett plass. Jeg har i hvert fall lært både å avsløre og rekonstruere en løgn. Aldri så galt at det ikke kan brukes til noe…