Hyttefolk

Som aktivt medlem av byens revygruppe KROT har jeg skrevet en del tekster. Noen er blitt brukt og noen er så nye at de ennå ikke har blitt presentert for gruppa. Når og om det blir noen flere revyer for tiden usikkert, så her er en sak som jeg tror tåler å publiseres.
Dette er lokalt, så en viss kjennskap til forhold i Sør-Varanger er en fordel her. Odd Børretzen's "Måkene" inspirerte meg til å lage noe over samme mal om hyttefolk…

Hyttefolkan

Æ vil sei nokka om mett forhold tel hyttefolk. Æ hate hyttefolk…
Ikke heile tida naturligvis.

Når stille røyk stig opp av de små hyttepipan og det lyser lunt ut av de småruta hyttevinduan demmes. Da e dem en naturlig del av landskapet. Og man tenke ikke så mye på dem, verken med hat eller kjærlighet.
Men, når dem åpne kjæften og protesterer høylytt, som dem ofte gjør, da kan du se langt inn i den svartsjuke sjæla demmes.
Hvis et hyttemenneske får dispensasjon eller disp som det kalles, for motorisert ferdsel på snyskuter eller lov tel å bygge et telbygg tel hytta. Da kaste andre hyttefolk sæ på telefonen til kommunen og ”skal ha, skal ha” og resultatet e at kommunen sir nei til alle og ingen ende opp med disp eller anna som kunne gjort livet på hytta levelig. Hyttefolk eie ikke samfunnsånd.

”Skal ha, skal ha!”
Æ tør ikke tenke på korsen kommunen vår ville sett ut om hyttefolk fikk bestemme.
Og under sånne forhold tenke æ:
Æ e glad æ ikke har egen hytte. Sånn at æ måtte ha oppført mæ sånn noen lunde høflig mot andre hyttefolk. Æ ville ikke hatt ei hytte om så kasta den etter mæ!
Om du ville gitt mæ en plass å være og æ kunne velge, ville æ sagt:
 
”Gi meg ei gamme der ingen andre bor.
På to hundre kvadrat. Akkurat passe stor – tel mæ.”
 
Hyttefolk e jo kjent for å være friluftsinteressert. Glad i naturen skal dem være. Dem e kjent for å bry sæ om miljø og friskluft og sånt. Og det synes vi jo e så sympatisk.
Men æ veit ikke æ. Hvis æ hadde vært nødt tel å tilbringe helgen ved siden av en ”skal ha, skal ha”, svartsjuk hyttenabo som søyt og maste om kor bekymra han va for den her oljeomlastinga og kor stygg oljetankera e å se på. Uansett kor friluftsinteressert han måtte være. Da hadde æ ganske sikkert tenkt at det va likegodt om æ holdt mæ hjemme.
 
”Nei, gi mæ ei gamme. Gje mæ det æ vil ha.
Uten anna tillatelse enn den æ kan få fra – mæ.”
 
Æ meine, ei som æ bygg sjøl, kor og når æ vil. Fordi æ egentlig alltid har hørt tel akkurat der og fordi det bare e sånn.
Æ så en gang ute i Langfjorden. Æ har sedd det mange ganga, men også i Langfjorden, så æ to hyttefolk som plagdes no voldsomt med å få fyr på en grill, som ikke ville brenne. Midt i kirketida, med barn tel stede!
Hyttefolk oppføre sæ som uvaska hedninga nån ganga. Og som sagt: Ganske ofte hate æ hyttefolk.
 
”Nei, gi mæ ei gamme med peiskos og komfort.
Og spør nån da svare æ, den har stått her hundre år.”
 
Æ hate hyttefolk. Men, det e mange ting æ elske. Og lenge hadde æ det sånn at når æ møtte folk som, viste det sæ, ikke hata eller elska det samme som mæ. Da tenkte æ at dem måtte være litt skrudd.
Og æ trur at mange har det sånn enda.
Sama for eksempel. Som oppdrar ungan sine til ekle, små, joika-luktanes sameaktivista. Som peise terrengsyklan sine tvers over ei myr bare for å jage bort en danske som plukke på bæra demmes.
”Ikke rør bæran mine. Ellers kreve æ ærstatning!”
Æ trur at sama mener at alle andre bare kan fløtte tel – Spania.
 
Som sagt: Æ hate hyttefolk av de grunnan æ har nevnt tidligere. Men, hvis æ møte en som elsker hyttelivet. En som synes at på hytta der kan man virkelig få slappe av og finne sæ sjøl og få en pause fra tidsklæmma. En som e overbevist om at det eneste saliggjørende e å sette og fryse på ei nedsnødd hytte i en svær hyttelandsby der alt e det samme som hjemme, bare mindre og dårligare.
Hvis æ møter en som elsker hyttelivet og sei det. Eller hvis æ møter en same som meine at alle ikke-samer slett ikke har rett til land og vann. Men, kan få retten om man bare kalle sæ same. Da skal æ prøve å se på vedkommende med forståelse.
Men, lett blir det ikke!
 
”Nei, gi meg ei gamme der ingen andre bor.
På fem hundre kvadrat. Akkurat passe stor.
Ja, gi mæ ei gamme. Gje mæ det æ vil ha.
Uten anna tillatelse enn den æ sjøl ga.
Åh, gi mæ ei gamme. Helst no med det samme.
Og når æ e framme får æ være lamme – bare mæ.”

Dnort