Påsken er fyllt av krim og spenning. Personlig er jeg ikke fan av alle mordgåtene som folk flest ser ut til å være avhengig av i disse tider. En god spøkelseshistorie derimot…
Da jeg var liten var det ikke så mye TV-titting som nå. Barne-TV varte i en halv time og startet som nå, rett før leggetid. Og alle hadde heller ikke TV. Hva gjorde man da, når man likevel måtte sitte inne av en eller annen grunn? Jo, man fortalte spøkelseshistorier! Disse historiene kom helst rett før leggetid. Og var det mange nok samlet ble det mange av dem også. Ja, kom de eldste skikkelig i gang, kunne de sitte hele natta og legge ut om daudinger, mordere og andre uhyggelige ting.
Et gummelt skrøpelse!
Sammen med historiene om møter med draugen, huldra og andre overnaturlige vesner, ble mang en sensommerkveld tilbragt i trappa på vei opp til loftet. Ute på min mors barndomsøy (Vorterøy) der vi som oftest befant oss på denne tiden, var det ikke TV i huset. Kanskje var det også det som gjorde at folk samlet seg der på kveldene. Det ble liksom mer tid til å være sosial der. Og da gikk skravla i ett. Ganske så ofte endte det opp i fortellinger med en viss grad av spenning og mystikk innblandet. Så da var det ikke bare å gå opp på det mørke, kalde loftet der hver en gulvplanke knirket og måneskinnet tegnet merkelige skygger på veggene.
Nå var det i tillegg slik at folk før trodde mer på at det var noe mer der ute enn man kunne bevise. Og flere hadde også evner som det å kunne stoppe blod og verk eller helbrede på andre vis. Ja, endog se inn i framtiden. Det siste er en gave ikke alle ønsker. I hvert fall ikke min mor. Hun fortalte denne historien til meg en gang:
Klessnora som ikke fantes
Jeg var vel ca. 6 år da dette skjedde. Vi bodde enda i Djupdalen på Vorterøya, for dette var før krigen. (Vorterøya var en av de aller siste plassene tyskerne satte fyr på før de kapitulerte.) Vi var ikke mange som bodde der. Bare tre husstander. Og i to av husene var det barn. Vi var da 4 søstre og i nabohuset hos min onkel hadde de nettopp fått en lita jente. Gleden var stor over den lille jenta, for foreldrene hadde vært gift lenge uten å ha fått barn.
Dette var på høsten og det hadde begynt å bli ganske så kaldt ute. En kveld var jeg utenfor huset vårt og ruslet for meg selv uten noe spesielt å gjøre. Det var blitt ganske så mørkt og jeg hadde tenkt meg inn. Men, først ville jeg gå bort til naboen for å se på babyen en gang til. På vei dit så jeg med ett noe jeg aldri hadde sett før. En klessnor var strekt fra huset deres og ned til naustet. Og på denne klessnora hang det mange hvite babyklær til tørk. Før jeg kom helt over til naboen ropte mor meg inn til kvelds.
Jeg tenkte ikke noe mer på det jeg hadde sett før neste dag. Da fikk vi høre at den lille jenta hadde dødd i løpet av natta og at hun nå lå nede i naustet der man på den tiden ofte la de døde. Jeg så også at de ikke var noen klessnor der jeg hadde sett den kvelden før. Da jeg senere spurte naboen om hvor denne klessnora var blitt av, ble jeg fortalt at det aldri hadde hengt noen klessnor der…
Min mor er overbevist om at hun hadde hatt et "syn". Noe som varslet om noe som skulle skje. Å kunne forutse noens død var en evne hun ikke ønsket å ha. Derfor ba hun til høyere makter i lang tid etter om å slippe. Hun avslo også å lære fra sin mor, det å kunne stoppe blod og verk. Hun var ikke sikker på om hun ville kunne takle det å ha slik kunnskap godt nok. Og så var hun redd for at disse evnene kunne føre med seg "synskhet".
Slike og andre spøkelseshistorier og sagn var det man "moret" seg med før TV'en tok over. Er det rart jeg var mørkeredd til langt opp i ten-årene?! Litt mørkeredd er jeg vel enda. Jeg er bare blitt flinkere til å overbevise meg selv om at det er en naturlig forklaring på merkelige lyder og underlige skygger. Men, helt sikker kan man aldri være…
Dnort
PS. Før Julianne kom i hus, kunne jeg en sjelden gang bli litt "husredd". Alene i et stort hus kan man bli overrumplet av sin noe livlige fantasi, så da er det godt å ha ei lita jente som ligger og sover søtt i naborommet.
