Noe av det kanskje mest macho du kan gjøre, og da snakker jeg uansett kjønn, er å gå på jakt. Elgjakt, rypejakt, harejakt, ilderjakt, musejakt osv. Menn var jegere og kvinner sankere. Stort sett er det vel mye sånn ennå.
Unntak finner man alltid. Og uansett hvor macho jeg ellers måtte være (se tidligere artikler om vedhugging, sauslakting og fiske), vil jeg nok alltid bli et unntak på jaktsida. Jeg har jo kalt mine turer med spann på fjell og myrer for bærjakt. Men, nå når rypejakta har startet, vil nok ikke spanna bli bytta ut med hagle. Grunnen er ganske enkel og det ble meget tydelig for meg da vi var i en barnebursdag i forleden dag.
Skumle ballonger
En hver barnebursdag har en del innslag som går igjen. Kake er jo godt. Pakker er spennende. Og selskapsleker kan jo være moro. Men, ballongene blir et problem for meg. Ikke når de ligger i pakken. Og heller ikke når de er blåst opp. Det er når de helt plutselig mister all luften på en gang, at de blir vanskelig å forholde seg til. Jeg sliter noe fryktelig med ballonger som sprekker! Med så kraftig fysiske utslag som ett skikkelig smell kan føre til hos meg, kan det være direkte farlig å oppholde seg for nær meg når en ballong sprekker. Med varm kaffe eller en skarp kniv i hendene, kan ballongsmell føre til alvorlige konsekvenser for mine omgivelser.
Jeg er rett og slett for skvetten til å gå på jakt. Selv om jeg ikke kan sies å være spesielt pysete og nervøs, er jeg svært lite glad i lyder som er høye og kommer plutselig. En ubehaglig skyteepisode i militæret kan forklare litt. Men, det ligger vel mer i min natur å reagere fort. Med svært raske reflekser kommer det en del ballast. Det skal f.eks. ikke mye lyd til for at jeg våkner på natta. Kanskje har jeg et snev av HSP. Tok testen på denne siden og scora mange selvmål…
Så til helga blir det nok koserock, kleenex og kakao i stedet for jakt, jerndisiplin og Jägermeister.
Dnort
Jeg har blitt invitert med på jakt i helga. Vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg mest.
G’baou…