Stakkars Finnmark

Det er så synd på Finnmark at det nesten ikke er til å holde ut. Er det ikke fisken som svikter så er det sannelig noen der sør som undertrykker eller kaller oss lat. Selv navnet på fylket er en daglig fornærmelse!

Vi kan jo godt begynne med navnet på det vakre og vidstrakte fylket her lengst mot nord. Finnmark: Betyr vel noe sånt som "marka der finnene holder til". Og "finn" er det ikke lenger noen som ønsker å bli kalt. Like lite som "lapp" og andre ord som er forbundet med undertrykking og fattigdom. Desuten kaller de som før ble kalt finner, seg selv for "kvener" nå. Kanskje kunne vi få endret litt på navnet og tatt bort en n. Finmark beskriver jo landskapet her mye bedre.

På toppen av Norge – På bunnen av bøtta

Nå er det jo ikke alltid svart hav og oppfiskede kvoter. Men, da trenger man i hvert fall noen til å jobbe på fiskebåtene. Selv det er ikke en selvfølge lenger og i det siste har man måttet hente vante fiskere fra andre land. De som skulle hatt sitt levebrød på havet har vel enten flyttet sør eller så går de rundt og hever trygd. Det påstås til og med at finnmarkingene ikke vil ha jobb! Gamle myter om late finnmarkinger er jo ikke vanskelig å bevise om man bare lager analyser av minst mulig tallmateriale. Dessuten har man for vane å si rett ut hva man mener om tilbudet ikke er godt nok.

Nå har jo de som har jobb store problemer med å komme seg dit pga. at vegene har mer huller enn asfalt. Så da er det vel like greit å holde seg hjemme og skrive sinte leserbrev eller søknad om en eller annen erstatning. Eller så kan man hevde at alle som er uenig er rasist. Etter at deler av befolkningen ble tvunget til å lære seg å lese å skrive, fant de av dem som så verdien av dette og gikk videre på skole, ut at dette var overgrep. Og har siden sultestreiket og protestert på andre måter mot alt som ikke gir dem mer rett enn andre.

Bursdagsbarn

På slutten av andre verdenskrig ble hele Finnmark tvangsevakuert. Noe som satte dype spor og merket folk for livet. Og kanskje finner man noe av forklaringen på tristessen i Finnmark her. Eller kanskje ikke. Min 75 år gamle mor fra Nord-Troms opplevde evakueringen like traumatisk og nedverdingende som alle andre. Alt ble brent ned og de var de aller siste som led denne skjebnen. Tyskerne kapitulerte bare noen timer etter å ha ødelagt livsverket til bestemor, som endatil var enke med 4 små barn…

Et mer livsglad og positivt krigsbarn enn min mor skal du lete lenge etter. Så hvorfor er det så synd på finnmarkingene? "Det er altså i Vest-Finnmark det er værst" som Vidar Theisen så treffende sa det en gang. (Heldigvis bor jeg i øst.) Jeg tror alt henger sammen med at man er blitt vant til å si fra i så sterke ordelag her oppe, at en hver sak som kommer fram i media blir ekstra jævlig når den handler om Finnmark. Og det er jo ikke gladsakene som får førstesida i avisene. Dessuten er det jo en del finn i oss. Og finnene er jo verdenskjent for sine depresjoner.

Dnort