Litt inspirert av Jakob sitt innlegg kommer jeg her med en nærmere redegjørelse for et fenomen som absolutt alle har et forhold til. Foreldre kan nemlig være veldig vanskelige å forholde seg til i visse situasjoner.
I den lille bygda jeg kommer fra var det ikke mange fritidstilbud. Der måtte man finne på egen moro. Noe som jo er potensielt LIVSFARLIG. Og som er grunnen til at barn og ungdom mer og mer har fått en gjennomorganisert fritid. Kanskje hadde mor mi sett ett Halvsju for mye en gang tidlig på 80-tallet. I hvert fall hadde hun funnet ut at bygda trengte en fritidklubb. En plass der ungdommen fikk utfolde seg fritt, i kontrollerte former. Det gamle skolehuset som nå bare ble brukt til bygdefester, ble rekvirert til alkoholfrie tiltak og bygdas ungdom fikk et brev hver. Bare en ble ikke invitert…
Nordeidet – Karlsøy i Troms
Undertegnede var blitt vurdert som for ung for ungdomsklubb. Mulig jeg ikke ennå var blitt teenager og hormonforstyrret nok til å regnes med. Da jeg fikk høre om denne mystiske ungdomsklubben som jeg ikke skulle innvies i, maste jeg meg etter hvert med likevel. Jeg brukte en hver mors viktigste våpen mot henne selv. Jeg spilte på skyldfølelse… Det fikk jeg fort nok angre. Ikke det at mamma prøvde å ta igjen. Det var bare at med mamma som aktivitetsleder var det duket for litt for mange muligheter for foreldreflauhet.
Den episoden jeg husker best var da hun insisterte på at alle skulle stå i ring og være med på sangleker. Kort fortalt går det ut på å holde hverandre i hendene, synge og danse! (Trippelflaut når man er ung nok.) Og på toppen av det hele skulle jeg vise de andre hvordan man gjorde det!! Jeg må vel nevne at grunnen til at jeg kunne noe om dette, var at jeg hadde vært med noen ganger på leikaring (gammeldans). Der danset jeg blandt annet en god del med min egen mor…
Min mor, havfruen
Nå som jeg selv er blitt forelder er jeg kommet på andre siden av foreldreflauheten. Og jeg er vel ganske klassisk som pappa der jeg stadig oftere gjør Julianne småflau med ulike påfunn. "Lek ordentlig, pappa!" Kan jeg fort få høre. Har hun venner på besøk og de vil ha meg med å leke, bør man ikke bli for kreativ. Og spørsmål om hygiene og spisevaner blir heller ikke så godt mottatt med andre til stede. "Ååååh, pappaaa!" Får man nok høre stadig oftere framover.
Fenomenet foreldreflauhet er litt annerledes enn vanlig flauhet. For det første er flauhet på egne vegne noe helt annet og treffer deg direkte. Flauhet på andres vegne er det faktisk ikke alle som føler. (Mangel på flauhet er visstnok en alvorlig diagnose.) De fleste har likevel evnen til å bli flau på vegne av andre enn seg selv. Flauhet på grunn av og på vegne av foreldre eller foreldreflauhet, er spesiell fordi man blir tredobbelt flau. Det går ut over deg selv både direkte og indirekte og så kommer skammen som resten av familien din påføres.
Så når jeg rødmet fra topp til tå hver gang ordet "sanglek" eller "leikarring" ble nevnt, var det med god grunn. Glad jeg ikke var barn av lærere…
Dnort
Herlig! Jeg begynner å forstå hvordan du har blitt som du har blitt… 🙂
Alt du ikke dør av, kan du bli sterkere av. Med trykk på “kan”!
Hehe hærlig innlegg.. Var så heldig og komme under den kategorien som hadde lærerforeldre O.o ..
Nå er det nok mine tennåringsgutter som opplever denne flauheten veldig ofte :p
Oi, var ikke klar over det. Forklarer jo litt…
Jeg er barn av lærere, BEGGE TO!!! Livet mitt har vært hardt og jeg har vært mye flau.
hahaha…”Lek ordentlig, pappa!” Utrolig bra!
De fleste kjenner seg vel igjen i det med foreldreflauhet, jeg husker glatt et par perioder med mitt opphav hvor jeg hadde lyst til å forsvinne fra jordens overflate litt bråkjapt med tanke på hvordan de oppførte seg 😀
Når man blir tildelt den høyst begrensede rollen “prins” for n’te gang, er det ikke rart om denne prinsen etter hvert viser seg å ha skjulte sider…