Det er litt merkelig. Om man klarer å komme seg over dørstokkmila og ut i det fri, føler man seg etter hvert som et naturbarn. Men, for å komme dit er det mange fristelser og fordommer som må overvinnes.
Vi, dagens mennesker, i den vestlige verden, har det for godt. Ja, det er en generalisering. Men, samlet sett har vi det så bra at vi ofte fanges av vår høye levestandarden. Behovet for å bevege seg utenfor de trygge rammene er derfor ikke så høyt som det var en gang. Vi er blitt mindre mobile. Vi sitter heller i sofaen og koser oss med den alt for store flatskjermen, som likevel bare viser en eller annen realityserie. Fra en virkelighet vi selv ikke deltar i.
I ett med naturen
For det er jo deilig å sitte inne og pusle med sitt. Og hva har man nå egentlig igjen for å gå flere kilometer utendørs, Uten noe egenlig mål?! Vi er jo så vant til å oppnå noe med en gang. Få umiddelbar tilbakemelding på våre bedrifter. Alt som ikke gir "highscore" blir ikke prioritert. Å gå en tur og få i seg litt friskluft må måles med skritteller og andre BMI-indeksreduksjonskoefisientsskalaapparater for å i det hele tatt å kunne bli vurdert. Så skal man prioritere bort verdifull realitetsorientering (reality-TV) bør dette skje på et treningsstudio som gir deg muligheten til trene kroppen mest mulig effektivt.
Vi er effektive NPM-mennesker* som forventer det beste hele tiden. Ikke fordi vi fortjener det. Men, fordi vi følger med i tiden og tiden ikke har tid til de som ikke følger med. Ligger du på sidelinjen og gisper etter luft, er det nok du som ikke har jobbet godt nok med oksygenopptaket ditt. Da er det bare en ting å gjøre. Kom deg ut i naturen og pust inn den relativt firske lufta. Men, pust fort. Det er grenser for hvor lenge du kan sluntre unna hjemmekontoret ditt.
Dnort
* Folk som bekjenner seg til New Public Management