Å sole seg er en prøvelse av dimensjoner for meg. En prøve jeg stryker med glans på, hver gang.
Jeg klarer bare ikke ligge/sitte stille. Det er rett og slett ikke fysisk mulig. Jeg kjeder med veldig lett. I tillegg har jeg et høyst ambivalent forhold til solkrem. Den er klissetet og sand og skitt fester seg til den. Hadde det vært mulig å smøre seg med tålmodighet, hadde jeg smurt i forhold 1/10 til fordel for tålmodigheten…
Hvite barn på finsk campingplass ca. 1978
Så det sier seg selv at jeg sliter med å bli brun. Er nok en del indianer i meg. For jeg er vel mer rødhud på sommeren enn Sølvpilen noen gang var. Og så liker jeg ikke at det blir for varmt. Passerer gradestokken 20 begynner jeg straks å lete etter skygge, vann eller et fryselager. Jeg har tilgode å dra på sydentur. Det lengste jeg har vært sydover er til Paris. Og der fant jeg fort ut at det bare var airconditionen i Eiffeltårnet som var god nok.
Etter at vi nå har tilbrakt en uke på sørlandet har likevel armene fått litt brunfarge. Ganske svidd i kantene, men dog. Å komme hjem til 5 grader var, om ikke en befrielse, så i hvert fall helt greit. Så får vi se hva status på sommerbrunheten er etter neste dusj…
Dnort
Solfaktor 30 og hatt hele sommeren her, blir rødere enn rødest på to sekunder.
Sommer suger
9cko: Er vel heldig jeg som bare ikke liker å sole meg.
I dag er det 13 grader i Kirkenes. Fint!
Ugh! Og jeg vet hva indianernavnet ditt er 😀