Den første snøen er alltid litt mer moro enn det som kommer etter. Mest fordi den er såpass blaut at den er perfekt for snømenn og/med snøballer.
Men, først et bilde jeg tok i Tromsø, utenfor Kulturhuset. Evige snømenn eller noe av marmor. Vet ikke helt, men busemannen som står og støtter seg på en av dem kjenner jeg godt. Han huset meg da jeg var på Døgnvill og skaffet meg en forkjølelse som nylig gikk over. Og da kom snøen…
Den første snømannen ble litt sær. Full av vissent løv og kattetiss. Det som ligger under snøen blir gjerne med når man ruller rundt omkring. Men, med litt preparering og en fin hatt på snei ble den ikke så værst. Sammen med søskenbarnet Heike fikk Julianne også øvd seg litt på lagarbeid. Si det i kor: LAGARBEID! (Sorry, slo opp en gammel Dora-skade…)
Vi tok en runde i egen hage i går ettermiddag. En stolt snøkonstruktør poserte velvillig mellom sine to installasjoner. Vi ofret til og med en gulerot for kunsten.De to figurene er selvportretter. Gjett hvem som er hvem…
Dnort
den i midten var en fryktelig vellaget snømann må jeg si, må man til nord for å finne snø som lager sånne fine snøjenter?:)
Er godt fornøyd med den i midten jeg også. Fikk nesten til et troverdig smil også…
Flotte snømenn,…..aner ikke hvem det kan være….;)
MAGMA: …og det trenger du heller ikke. For et hvert kunstverk bør vær åpent for flere ulike tolkninger. Betrakterens perspektiv og reaksjon på det man kan se og føle er like adekvat som kunstnerens opprinnelige forestilling. Sett i et postmodernistisk….snork…..zzzzz