Natur/kultur

Vi mennesker har lenge sloss mot naturen. Den er samtidig både din vakreste venn og farligste fiende. Dessverre ser det ut til at vi er i ferd med å vinne. Her har du en “feelbad” artikkel for pessimisten i deg.

Norge er et relativt spredt befolket land, så vi ser det ikke så godt. Hvordan vi mennesker mer og mer tar over alt som omgir oss. Det er ikke bare snakk om befolkningseksplosjon. Det er i hvilken grad vi tar oss til rette, utbytter og misbruker naturen. Om du orker å lese, er det skrevet nok om emnet til at du neppe får sove til natta. Som småbarnsfar er tanken på hvor lite jeg får gjort for hun som kommer etter meg, skremmende.

Glass og stein

Når byen jeg bor i er såpass liten som Kirkenes er, føler man seg likevel nær naturen. Vi har den like innpå oss og kan gå rett ut i uberørt natur når som helst. OK, så er det noen som driver på med bittelittegranne forgifting av en fjord. Men, dem har vi jaggu nok av i Norge! Og i akkurat denne fjorden er det likevel bare gigantiske, stygge krabber som holder til…

Det merkelige er at folk fra Oslo, Bergen og andre større byer i Norge, snakker om den samme nærheten til naturen. De må bare kjøre litt lengre enn meg i bil eller trikk for å komme dit. Siden det bare bidrar til enda mer tidsklemme å komme dit, er de nok ikke så ofte i naturen. Men, den er der. Og relativt uberørt skal den vistnok også være. Grønne lunger har man jo også. Her i Norge gjør vi jo noe med klimautslippene våre. Planene for det er i hvert fall der… Så vi har vel vårt på det tørre?

Mye folk og mye mur

Og kanskje handler det ikke så mye om oss i Norge. Vi er jo miljøforkjempere og verner store deler av ladet vårt som nasjonalparker. Klimakvoter kjøper vi i stort monn og alternative energiformer satses det også på. Om de er lønnsomme nok, selvfølgelig. Så vi er jo de snille vi. Joda, vi borer litt olje her og der. Men, noe må man da bruke for å holde hjulene igang. Og gjør ikke vi det, ville noen andre gjort det.

Nå er det bare det at hjulene som holdes igang sørger for fortsatt vekst i verdensøkonomien og stadig flere mennesker. Mer kultur og stadig mindre natur. Dette har vi visst lenge. Og det er mange nok som har ropt varsko og vend om. Det er bare ingen som gjør noe med det. Kineserne forsøkte, men har gitt opp. Forsøket var forresten helt håpløst, så lenge fortsatt vekst var målet. Der som her.

Naturbarn på naturstein

Min datter på seks år skal snart begynne på skolen. Jeg regner med at hun som meg, får høre om dette fantastiske og lykkelige landet vi lever i. Jeg har en klar fornemmelse av at det vi fikk høre, var at Norge var det snilleste landet i hele verden. Det er bare at vi er ikke alene om å fortelle den historien. Rundt om i alle verdens land får barna høre det samme. “Det er dessverre de andre som er problemet…”

Så da fortsetter vi vel å voldta naturen til dommedag, eller er det håp? På fjernsyn avsluttes et hvert naturprogram med respekt for seg selv, med at det likevel er håp. Og det finnes løsninger.
Inntil videre tror nok jeg, pessimist som jeg alltid har vært, at konklusjonen må bli at menneskene mest sannsynlig utrydder seg selv. Ikke min datter. Ikke din sønn. Ikke nordmenn eller nepalesere, muslimer eller maorier. Men, den grådige, naturfjærne og multiresistente menneskeheten. Og etterpå tar insektene over…

Dnort