Tore På Sporet går nå i sommer i reprise på TV’en og er et program jeg sliter med å la være å se. Som adoptivbarn er det kanskje ikke så rart at min vanlige kynisme forsvinner så snart Mr. Strømøy kommer på. Men, hva med meg selv? Min historie som lørdagsunderholdning?
Nå var det slik i mitt tilfelle at jeg selv gjorde jobben. Jeg tok kontakt med de rette myndighetene så snart jeg hadde passert 18. Da jeg ble adoptert bort i 1969 var det hemmelig adopsjon. Dvs. at om ikke adopsjonslovene hadde blitt endret i på slutten av 70-tallet, ville jeg aldri fått vite hvem som var mine biologiske foreldre. Og det hadde sikkert gått greit. Sannheten var kanskje ikke så spennede som jeg hadde fantasert den til å være. For jeg var nesten hundre prosent sikker på at så spesiell som jeg er (hvem er ikke det, forresten?) måtte jeg bare være kjærlighetsbarnet til noen meget berømte og begavede foreldre…
I min fantasi- Tore På Sporet episode skulle dette innslaget ha vært med:
(Linkene som er lagt inn er vesentlige for historien, så klikk på dem også.)
Tore: Å så tell et brev vi har fått fra hain Dnort. Hain skriv:
“Hei, Tore. Du er min siste utvei. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut hvem som er faren min. Jeg er adoptert og da jeg tok kontakt med adopsjonsnemnda for å finne ut hvem foreldrene mine er, fikk jeg bare vite hvem moren min er. Faren min er ført opp som ukjent. Moren min har ingen aning om hvem han kan være. Selv har jeg alltid tenkt at det må være Paul McCartney…”
Resten av brevet skal æ itj læs, men det mora har fortalt Dnort, haindle om ei ung og lettlurt Tromsøstudine, ein sommer som språkstudent i London i 1968, nokka som kailtes “love-in” og ett utall mulige fedre.
No kain det vær at nån av dokk tenke: Tore, no e du på jordet. Det her blir for drøyt på ein lørdagskveld. Det samme tenkte æ. Heilt til æ slo opp på Wikipedia på ordet love-in. Og æ fant bl.a. denna sida som vise til et magasin om fenomenet som dessverre ikke e tilgjengelig på nettet lenger. Men, æ ga mæ itj der. Og æ tok kontakt med utgiveran. Og det viste sæ at i nettopp dettane magasinet va det en liste over en del av dem som deltok på den einaste love-in som ble arrangert i London denna sommer’n. Det va åsså nån meget kjent celebriteta til stede…
Ja, Dnort du e vel spent no?
Dnort: Ja, det e ikke fritt. Man har jo hadd mange teoria sjøl opp gjennom tida. Og når man e lagd en gang i august 1968, så har æ jo vært innom et par mulige fedre med kjente navn. E det han Paul McCartney? Eller kanskje John Lennon….
Tore: Du skriv i brevet ditt at du e musikalsk. Nærmest kronisk opptatt av musikk. Så da e det vel ikke rart at det e innen musikkens verden at du har tenkt at faren din kan befinne sæ?
Dnort: Ja, for så vidt. Og æ e jo klar over at det finnes en ørliten sjanse for at det kan være en kæm-som-helst. Men, får æ treffe han Paul snart? Han John e jo dau, så…
Tore: Nåja, Dnort. Både du og seeran skal snart få vite kem faren din e. Men, først må æ vise dæ ein repportasje som æ har lagd. Hoild dæ godt fast i stolen. Dettane blir det nok TV-historie av…
(Voiceover) Vi har hatt mange rørandes og fine innslag her i Tore På Sporet. Men, den turen æ la ut på en tidlig grå vårdag over til England, kommer æ nok tel å huske lenge. Nokka mer utfordranes og spennede oppdrag har æ vel neppe hatt! Æ la ut på turen med et par gamle foto av mora tel’n Dnort og ei lista over deltakera på ein forlengst glømt hippiesammenkomst. Sjansen for at nånn av deltakeran huska dennan love-in i det heile tatt, antok æ for å være minimal. Langt mindre at dem sku huske ei av de mange blondinan som va tel stede…
(Innklipp av bilder og musikk fra The Beatles sin All You Need Is Love)
(Voiceover) Framme i England venta det mæ mange merkelige samtala med overraska menn. Vi gikk fra dør til dør. Deinna gangen tok vi itj sjans på å bruke tellefonen. Nån av dem vi va i kontakt med har nok mange av dokker hørt om. Andre va heilt ukjent. Atter andre va gått bort…
(Man, hører nå The Long And Winding Road i bakgrunnen)
Dnort: Kom igjen! E det han John Lennon da? Du spilte jo en av hannes låta først…
Tore: Så du trur altså at det e en av de i The Beatles som e faren din, Dnort? London va itj nån liten by, sjøl så langt telbake som i 1968…
Dnort: Ja, eller nei, æ e sikker no. Spørsmålet et bare kem av de to det e!
Tore: Det hadd blitt et utrolig kort program om vi itj sko vise repportasja åsså. Dennan har æ i tellegg brukt mytji pæng på. Føll med videre…
(Voiceover) (Back In The USSR spilles i bakgrunnen) Etter mange forgjeves forsøk på å få tak i en av deltageran på denna love-in, sto endelig lykken oss bi. Sjølvaste Sir. Paul McCartney hadd innvilga oss audiens på gården han har oppe i Skottland. Det va ein smule nervøs Toremainn som banka på døra. Ingenting skjedde. Vi va akkurat i ferd med å gå, da døra eindelig åpna sæ. Og der sto hain og så sa hain: “Hello Tore, I’ve been waiting for you…”
Dnort: Æ vesste det! Æ hadde sagt det samme…
Tore: He he, Dnort. No må du slutt å avbryte repportasja. Æ skjønne at du e utålmodig etter 42 år i uvisshet. Men, aillt e nok itj heilt som du trur…
(Voiceover) Hain Paul ba mæ sette mæ ned. Framfor den varmandes peisen hans lå sauhunden hans Martha og sov. Det va godt også for et slitent NRK-team å slippe inn i varmen. Og det sku vise sæ at Sir. Paul hadde tenkt å slippe oss inn i en hemmelighet han lenge har gått og bært på. (Octopus’s Garden fades opp i bakgrunnen)
Herr McCartney innrømma å kjenne igjen den nordiske blondina. Men, itj fra denna Love-in i august 1968. Han bedyra at det itj, va han som va faren. Hain va nylig blitt sammen med Linda Eastman på deinna tida. Hain kunne derimot fortelle at det va ein ainna i gruppa som hadd betrodd sæ tel han. I The Summer of Love hadde dettane medlemmet av The Beatles hatt et kort eventyr med ei viss studina frå Tromsø…
Dnort: Så da e faren min dø da? Rart at du enda ikke har brukt “Imagine” som bakgrunnsmusikk…
Tore: Enka etter John, Yoko Ono, lot oss itj bruke musikken han lagde etter The Beatles, i dettane programmet. Men, det va heiller itj nødvendig. Og mora di har nok itj fortalt dæ heile sannheta. For det hain Paul fortalte oss va om en tur tel Middelhavet og to uker om bord på Peter Sellers sin yacht.
Dnort: Men, det va jo da… Dem va bare tre ei stund… Mene du at…..
Tore: Ja, Dnort. Her kommer han. Mine damer og herrer. Ønsk velkommen sjølvaste Ringo Starr!
Dnort: Neeeeeeiiiiiii…!
(Løper ut og forbi en skjeggete gammel kall som prøver å vise V-tegnet…)
The end…
Dnort
Dette må være favorittinnlegget mitt hos deg, jeg ble helt rørt jeg, i skikkelig Tore på sporet ånd 😀
9cko: Takk, når man basere innleggene på noe man vet noe om, blir det som regel bra…
Hærlig!! 🙂 Skal man le eller grine? Biologiske slektninger er ofte mye mer spennende i fantasien enn i virkeligheten. Jeg oppsøkte mine for en del år tilbake (min mor er adoptert). Vanskelig å se på dem som “sine”. De er og blir fremmede. Uansett.
Gneis: Fint du likte. Man skal le. Livet er for morsomt til å ta det for alvorlig…
PS: Denne historia e full av referansa som bare de som er godt over middels interessert i The Beatles, vil skjønne noe av. Kan anbefale denne sida, om du vil vite mer om gruppa enn du strengt talt behøver: http://www.beatlesbible.com/
Jøssenavn!?! En egen Beatles bibel. Morsomt 🙂
Æ trudde æ va adoptert da æ va lita. Særlig når æ følte at ingen va glad i mæ, og æ fant på alle mulige forskjella mellom mæ og mine søsken….
Favorittsangen min va “Julekveld i skogen”, der han sang om “Eldste sønn i huset og familiens sorte får.” Det va liksom mæ det….
Du skriv så levanes og godt, va nesten som å se denne episoden på tv, ja….