Da jeg var liten var det å gå tur på ski hver søndag fast takst. Helst lange og slitsomme turer i djupsnø og oppoverbakker.
Bakkene var alltid bratte og nedovekjøringene hasardiøse. Og som sagt, det var ikke snakk om å gå noen korte koseturer. En kald kvikklunsj eller en avmagret appelsin lokket i det fjærne. Likevel ble jeg etter hvert glad i å gå turer. Og i dag fant jeg ut at tiden var inne for å komme seg ut på ski sammen med Julianne. En kort tur måtte det ihvertfall bli.
Etter noen minutter med slit kom vi oss opp til Fjellvannet. På en blanding av skare og nysnø var min forsøk på å smøre totalt bortkastet. Her oppe var det likevel ikke så viktig. Værre var vinden som truet med å blåse Julianne over ende flere ganger. Ja, det måtte nok bli en kort tur…
Vi kom oss i ly for vinden oppe i et skar. Der fant vi en plass å sitte og så var det tid for appelsin. Joda, det gamle appelsintrikset funka fortsatt. Vi satt der en stund og koste oss før det var på tide å gå ned igjen. På spørsmål om vi skulle gå lengre, var svaret et kontant nei fra min turkamerat.
Tur ble det jo. Om enn kort. Påsken står for døra, så dette fikk holde som oppvarming. Ikke det at vi ble så varm av turen. Men, kakaoen etterpå hjalp på. Og så så vi filmen Se Opp til dessert.
Eventyret er der ute!
Dnort
