Telttur – Bra for karakteren…

Fordi vi hadde snakka ofte om det, uten å gjøre det. Og fordi det kunne være “bra for karakteren”, ble det plutselig telttur en vakker dag i slutten av juni.

Pappa hadde valgt ut sted. En plass han hadde vært ofte på bærtur. Altså for å plukke bær. Turen begynte riktignok med at vi havna skikkelig på bærtur. Man er jo ikke akkurat en vant stifinner. Veilede andre gjør man daglig. Egen veiledning er mer uvant.

Opp på fjellet i nærheten av Ropelv skulle vi. Pappa har lagt seg til uvanen å rope “elv” hver gang han kjører forbi skiltet der, som tydeligvis oppfordrer til roping. Pappa kan være litt sær…
Turen til den utvalgte plassen var ikke veldig lang. Men, ble noe preget av at to av ekspedisjonens medlemmer hadde valgt å stille i joggesko. Pappa hadde selvsagt støvler på og kunne gå hvor som helst.

Vel framme kom teltet opp etter noen runder med diskusjon og kløing av hodebunn. Plasseringa ble noe preget av et sparsomt jordsmonn. Men, teltpluggene fikk feste til slutt. Mygga hadde også fest. Helt til alle turdeltagerne var godt innsmurt i illeluktende myggmiddel.

Grillmaten smakte fortreffelig. Bøttegrill anbefales. Gjenbruk er tingen. Grilling av marsmallows var påkrevd. Ekspedisjonens yngste stilte ultimatum før turen. Heldigvis er ikke alle kravene så vanskelige å oppfylle. Og sultne mager ble i tillegg fyllt, så det holdt.

Det lille vannet vi campet ved, hadde ørret. De vaket flittig mens vi spiste. Med nyinnkjøpt fiskstang og teft for plassering, dro pappa opp den ene ruggen etter den andre. Vel, så voldsomt ruggete var de ikke. Men, det var gøy å få fisk. Helt til stanga fant det for godt å brekke! Skitt fisk og skitstang. (Pappa klagde noen dager etter, på butikken der stanga ble kjøpt. Han fikk ny. På betingelse av at han ikek skulle være så sterk neste gang.)

Så da gikk vi heller en tur. Turstien til kommunens tredje høyeste fjell gikk rett forbi. Øretoppen er ikke all verdens høy. En tur dit kan derfor anbefales. Vi gikk ikke helt til topps. Litt for sent på kvelden til det. En av oss har det for vane å bli veldig trøtt når klokka har passert åtte.

Utsikten var upåklagelig og været var som det var i hele juni, varmt og deilig. Stemningen så langt fra folk blir både avslappet og tidløs. Ingen av oss hadde med klokke. Leggetid ble det likevel ganske så umiddelbart etter retur til basecamp. 

Pappa og mamma satt litt lenger oppe og beundret utsikten. Å sove i telt skal vi forbigå i stillhet. Litt regn i løpet av natta, men ikke mer enn at det var fordampet dagen etter. Vi antar at det i hvert fall var bra for karakteren. Selv om dårlige rygger ikke er helt enige.

Ekspedisjonens yngste sov faktisk veldig godt. Og kunne meddele at dette hadde vært en fin tur. Det syntes også katta da vi kom hjem. Ørreten falt i smak. Den var tross alt i kattefiksstørelse.

Dnort