Her om dagen tenkte æ på nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke
altså. Men, så utsatte æ skrivinga…
I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka
anna æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt ka æ tenkte. Den skikkelig
fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no
enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hode. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem
vet med sånne tanka.
Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette
skrivinga. Og det gjelder jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd en
kompis å hjelpe til med en oppgave. Det passa liksom ikke helt den dagen man ble spurt.
Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje på
lørdag? Og så vise det sæ litt senere at på lørdag, ja da går det heller ikke. For da skal vi jo
på Markedsdagan oppe på Svanhovd. (Sorry Marius. Ka med søndag..?)
Talen min hadde æ heldigvis skrevve ned…
Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan
gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka,
som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan
mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange
tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske
ordinært.
Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke
va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt
halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om
det va svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ
skikkelig ut!
På forhånd, sorry verden…
Dnort
