Mange vil hevde at man som voksen bare huske de solrike sommerdagan. Kanskje stemme det for nokken. Men, da trur æ det hjelpe å vokse opp sør i verden. Som nordlending har du ingen sjans…
Æ har aldri vært den som gikk rundt å klaga på været. Blir heller ikke værsjuk. Det e kanskje ikke så rart. Æ har tross alt vokst opp i et av de mest forblåste værhollan i nord. På Nordeidet sa man at det «blæs no en vijnn, kor’enn du kjæm». Sjøl på de vakraste sommardagan må man søke ly bak ei nåvv. Det e bare stilla der når vinden snur. Og med høye fjell rundt bygda, e nedbør heller en regel enn et unntak. Så ille va det i min barndom, at når det blir ordentlig dritvær her æ bor i Kirkenes, så synes æ det e både hjemmekoselig og avslappanes. Æ sovne best til lyden av regn som tromme rytmisk mot blikktak, sammen med lyden fra vinden som spiller uværsballader på stømledningan.
Hyttebyggingsprosjekt innadørs
Det å leke inne va nokka vi sjelden fikk lov til å gjøre. Moder’n hadde alltid nokka på gang som krevde ungefritt hus. Sjansen for at man ble tildelt en langtekkelig arbeidsoppgave va også overhengende. Så på sommarn va man litt mer naturbarn enn vanlig og hang som regel og dingla i et tre, rak rundt i en båt eller gikk på oppdagelsesferd i en gammel fjøs. Men, så kunne det altså komme daga da været va så utrulig ufyselig at det ikke va «værandes ute, verken for menneska eller dyr». Vi hadde saua og nokka våtere enn en sau i regnet, finnes neppe. På sånne daga fikk vi være inne. Og da ende man gjerne opp med å «husere» litt. Det vil si å drive en eller flere voksne til vanvidd med springing, roping og anna utagering. Det e tross alt grenser for ka man kan settet en 10-åring til å gjøre av arbeidsoppgava. Og når dem va gjort, va man sjelden sliten nok til å sitte stille på en stol mer enn i noen minutt. Det e vel sånne daga man som forelder har minst sans for. Sånn «husering» e tru det eller ei, mest slitsomt for den som ikke deltar aktivt.
No e jo ungan forskjellig og slekte ikke alltid på foreldran sine på alle områda. Der både æ og fruen kunne være vanskelig å ha i hus, e Julianne på 10, stormens øye. Ikke det at vi voksne spring rundt og kauke mens ho sitt i ro, men ho e altså en såkalt stille unge. Trives best med aktiviteta som ikke inkludere for mye støy. Muligens litt lydsensitiv som faren. Men, det å bygge ei hytte av puter og pledd foretrekkes altså framfor min favoritt; klatresisten. Om du ikke har lekt klatresisten bør den vel beskrives. Enkelt fortalt handler det om å leke sisten (eller «pegen» som vi kalte det før) uten å være borti golvet. På forhånd må det lages ei løype og noen regla må avtales. Men, uansett framgangsmåte kan ikke dette lekes stille. Og du utsette dæ sjøl og resten av huset for både slagskada og potensiell vandalisme. Det e derfor det va så gøy!
Midlertidig lovlig oppført hyttebygg
Hyttebygging innadørs derimot kreve ingen forhåndsgodkjenning av plantegninger eller byggetillatelse fra kommunen. Bruk av hammer og spiker e selvsagt strengt ulovlig. Knappenåle til å feste pledd, laken og anna sammen, kan godkjennes. Bare man huske å fjerne disse når det midlertidig oppførte bygget skal saneres. Ka man gjør inni ei sånn hytte har ikke de voksne nokka med. Men, grilling og frityrsteiking bør ikke forekomme. Den voksne bør heller kunne trå til med servering av mat og drikke, bare dette varsles i høvelig tid. Og om ønskelig, kan jo selv en forelder inviteres inn. I hvert fall så mye av disse gigantmenneskene som det er forsvarlig å ta inn i ei lita og til dels skjør hytte.
Imens får bare lavtrykkan herje sæ ferdig utadørs. Dem finn nok sikkert nokka bedre å gjøre snart. Dem må gjerne dra og plage søringan litt. Imens får vi voksne se tel å finne på nokka nøttig å gjøre innadørs…
Dnort
