Barn er søte og sjarmerende. Selv jeg var vel det. I hvert fall om en skal dømme etter antall likes på Facebook. Donald Trump er alt annet enn søt. Direkte usjarmerende er han.
Denne posten begynte med at ei dame fra hjemplassen min (Nordeidet) la ut et gammelt bilde av meg, nå like før OL. Iført 70-tallets norske variant av dongeri. Olabuksa rula. Jeans fikk man nesten ikke kjøpt. Norsk privatøkonomi på 70-tallet var ikke all verden. I den grad man hadde en privatøkonomi i det hele tatt…
Og verden var ennå ikke så amerikanisert som nå. Selv i USA var vel da det å velge en så lite sjarmerende president som Donald Trump, en direkte latterlig ide for de fleste. Men, en amerikansk president som er sympatisk har alltid vært fabelaktig utopisk. De har alle som en vært svært så krigersk. Spesielt fredsprisvinneren Barack Obama.
Så der sitter jeg en gang i 1972 og er kjempekry fordi jeg har både dongeribukse og gyngehest. Kan det bli bedre? Buksa er riktignok full av bleie med et muligens meget usjarmerende innhold. Men, det vil jo aldri kunne stinke så kraftig og være så farlig for resten av verden, som politikken til Trump og co. 1972 var for øvrig samme år som Watergate-skandalen…
I USA er det bare de rikeste som har råd til å dra på ferie. Ferie er ikke noe man har krav på og som er betalt for alle. I Norge i 1972 var det heller sjelden å dra på ferie. Mens det i dag er en selvfølge for de fleste. Og det er en selvfølge at barna skal være med. Om foreldrene mine skulle ha dratt noe sted i 1972, hadde det nok vært under forutsetning av at jeg havna på feriekoloni hos besteforeldrene mine. (Begge er med på bildet under.)
Selv om vi tidlig på 70-tallet hadde dårlig råd i Norge og nå har alt for mye penger til rådighet, har vi hele tiden beholdt noe vi kaller den norske modellen. Modellen var selvsagt da, men under press nå. Med mye penger følger mindre ansvarsfølelse hos folk flest. Da holder det gjerne at partiene du stemmer på sier at de er for “folk flest”, selv om de ikke har tenkt å være det vanligvis legger i begrepet.
Man hadde jo råd til dels dyre julegaver i 1971. Men, da måtte man ofte spare penger en stund. Selv trehjulssykkelen som er i den svære pakka bak meg på bildet, kosta mye dengang da. Når pappa satt og dro seg i skjegget med et lurt glimt i øyet, var det nok fordi han var litt stolt over hva han hadde klart å få i hus. Rød og dyr var den. Ikke like rød som kinnene mine. Men, ganske langvarig lykke kunne kjøpes da.
I dag har vi alt fra før. Selv barna har det og jula blir for mange en øvelse i å virke mest mulig perfekt. Lykken skal kunne være dokumenterbar og mulig å vise fram på internettet umiddelbart. Bildet av meg og pappa fikk vi se en måned senere sammen med de 24 andre bildene fra året som gikk. Og de havnet i beste fall i et album som bare ble bladd i av og til. Må vel likevel kunne si at vi både er søte og sjarmerende begge to.
Politikere som virkelig vil det beste for hele samfunnet og er ordentlig sjarmerende er blitt en sjeldenhet. Nesten som fabeldyr å regne…
Dnort
