Hva slags verden hadde vi hatt om ikke musikk fantes? Om ikke musikk var et lovlig kunstnerisk uttrykk? Det finnes og har tidligere eksistert land i verden der musikk er underlagt sensur. Men, selv da trenger andre musikalske uttrykk enn de som er lovlig, seg frem fra undergrunnen.
Vi mennesker har siden tidenes morgen drevet med musikk og rytmer. Det er forsket en del på dette og flere studier viser at musikk har positiv påvirkning på helsa. Både å høre på og å delta. Selv synger jeg i kor. Noe som også skal være sunt.
I helga som var, deltok jeg på et arrangement på en pub der alle som kom skulle ha med seg plate. En sånn som er laget av vinyl. I utgangspunkt et litt smalt opplegg. Men, det kom mange flere enn de mest dedikerte vinylnerdene, som kom først. Og stemninga var på topp hele kvelden. Musikk må gjerne nytes ute.
Selv har jeg mange opplevelser med musikk alene. Det å kunne høre på favorittmusikken mens man arbeider er noe, er fordelaktig for arbeidslysten. Det har jeg erfart i mange sammenhenger. Husker en gang fader’n skulle ha meg til å plukke groer av potetene i kjelleren. En ordentlig møkkajobb i utgangspunktet. Men, med Walkman og flere kassetter med godlyd, gikk jobben unna nede i kjellermørket. Nylig gjorde jeg unna et større vindusvask-oppdrag utendørs i regnvær, med Herreavdelingens Platesjappe som akkompagnement. Walkmannen er for lengst byttet ut med en mobiltelefon med bl.a. en NRK-app. Jobben gikk unna i rekordfart. Og jeg kom meg ut i friskluft.
Jeg er jo av de som aktivt oppsøker musikken. For enkelte, særlig mennesker på institusjon, må ofte musikken komme til dem. Koret jeg synger i har hatt en runde nå i vår på flere av eldrehjemmene i kommunen. Og når man får betalt i fjes som lyser opp når en gammel sang får demensen til å vike i noen minutter, da er det fint å drive med frivillig arbeid.
Selv er jeg mer opptatt av litt tøffere toner. Tung rock er det jeg hører mest på for tiden. Sweden Rock Festival kan i så måte anbefales. God musikk og godt selskap er utmerket terapi for en sliten kropp. Selv om det vel kan ta litt på fysisk underveis, lever man lenge på minnene. Også her oppholder man seg utendørs.
Så sitt ikke inne og depp i sommervarmen. Kom deg ut og hør på musikk!
Den søte juletid e like om hjørnet. Og for noen få daga sia gikk de siste julekortan avgårde.
I år va de fleste julekortan hjemmelaga. Det å lage julekort e jo en fin ting å gjøre når frosten klore sæ fast i husnovva og snyen lage ekstra fartdumpa veian. Og mens vedovnen mates med halvtørr bjørk, kan man jo fordype sæ i tegning, form og farge. Samt få i sæ ymse kjemikalia. No e ikke æ den som får sånt i gang. Men, når æ til slutt ga etter og ble med, va det ikke fritt for at skapertrangen og kreativiteten tok overhånd. Og plutselig hadde man fått helt bestemte meninga om designet av nokka så ubetydelig som et julekort.
De klassiske julekortan e jo stappfull av rustikk bonderomantikk. Rødmussa nissa, hesta med overlessa slede, nedsnødde tømmerkoie og fargesprakende dompappa, dominere de tynne papparkan som kommer mer eller mindre uventa fra nært og fjernt. Gjerne malt av folk som mangle både hender og føtter. Men, fin e dem. Selv de som Blindeforbundet selger, e flott å se på. Og noen e jo rett og slett et fint fotografi sånn som bildet under. Det e tatt fra Reinøya og vise Karlsøya (som har gitt navn til hjemkommunen min) under en blodig måne.
No e det jo fint å få et julekort kor det står nokka på. I tillegg til den påtrykte teksten, altså. Har du ikke tid til å tilføye en kort (eller lang) personlig tekst, synes æ du bare skal la være å sende kortet. Om det eneste du huske e det som står i adresseboka, e sjansen stor for at dem som mottar kortet kommer til å slite med å huske kem du e. I flere år har æ skrevve julebrev. Men, det ble i år erstatta av julekort. Litt fordi det ble knapt med tid. Men, også fordi et julekort kanskje blir mer personlig. I disse facebook-tider, blir fort et julekort svært gammeldags. Men, altså for mæ, mer personlig.
Så til slutt, med bildet fra julemarkedet på Youngstorvet som va prega av mer amerikanske tradisjona, ønske æ alle lesere av bloggen ei god og fredfylt jul!
Overskrifta e fra Facebook og kan på nåværende tidspunkt ikke besvares. Avisa e ikke kommet ut enda. Men, det er like før.
Æ har jo vært med i kor ei stund. Sangkoret Crescendo har benytta sæ av min dype bass i snart tre år. Og for at koret skal ha nokka å gjøre, e det jo viktig at man får nokken sangoppdrag. Og det får vi stadig fler av, i ulike sammenhenga. Og litt av grunnen e en ganske så aktiv markedsføring på nevnte facebook. Samt i avisa, som vi altså har en sak i igjen. Foreløpig e det bare lokalavisa Sør-Varanger Avis som skriv om oss.
Koret har mange fler medlemma enn det e på bildet. Faktisk e vi godt over 50 når alle e med. Han Thorvald i bakgrunnen e ikke med. Men, siden koret satser en del på kulturutveksling med bl.a. Russland og Finland, e han å betegne som (stein)støttemedlem. Thorvald Stoltenberg e Barentsregionens far. Og va i mange år sentral i alt som hadde med Barentssamarbeid å gjøre. Han blir stadig invitert opp til Kirkenes når det e konferansa og festivala som har med Barentsregionen å gjøre. Og når den NATO-entusiaten av en sønn som han har, va med på å sluttføre forhandlingan om delelinja mellom Russland og Norge, e det jo ikke rart om Stoltenberg-navnet står sentralt i Barentssamarbeidet. Crescendo har sunget for dem begge. Samt en masse prominente viktigpera.
Men, for å kunne synge bra må man øve, masse. Og for å kunne konsentrere sæ ordentlig om det, dro vi i helga som va, utenlands. Ikke lenger enn til Ivalo i Finland som “bare” e 3,5 tima unna. Det vil si 4,5 tima, inkludert tisse- og røykepausa. Dirigenten vår Sigrid Sæterhaug styrte det musikalske i Ivalo. Med ett unntak. Karaoken på hotellet va det ingen styring på. Og kor musikalsk den va, kan sikkert diskuteres. En livat gjeng e det. Og det sosiale e selvfølgelig viktig når man kommer sammen.
Bare det å få sett en livsviktig fotbalkamp på en ikke alt for stor mobiltelefonskjerm, kan være riktig så sosialt og trivelig. Første kamp til han Klopp og allting. Vi e flere Liverpoolfæns i koret. Siste del av kampen måtte vi likevel stå over. Da va det klart for mer øving. Men, man sjekka likevel ståa underveis. VGLive.no e fin til sånt. Evnen til å gjøre mer enn en ting samtidig e det slett ikke bare kvinnfolkan som har. Selv en fotballidiot kan det…
Om du ser nøye etter ser du en liten sangfugl øverst i is-bildet over. Og som den kan man jo føle sæ litt fanga. 50 tima kortjeneste tar på, uansett kor mye korartigheta man har fått med sæ. Kanskje spesielt fordi man har så mye artig på en gang. Da e det godt å komme hjem og ta badstu med familien. Og som en bonus fikk dem lære en ny klappe-plystre-greie som koret no skal ha med på tirsdagens forestilling på Grenselandsmuseet. Ikke alt må synges når Crescendo opptrer.
Ikke alt vær e vær. Nokka av det e tilsynelatende det motsatte av vær. Men, e det uvær, kan man uansett værstatus gjøre anna enn å sitte hjemme og klage på det.
En tur ut i uværet e å anbefale. Det e slett ikke sikkert at uvær bringe utur. En uttur har en klar helsegevinst. Så da kjørte vi en søndagstur til Grense Jakobselv. For der e uværet mer vær og verdt å oppsøke. Der e det fint uansett vær eller uvær.
Skarveskjær
Skarven bryr sæ lite om været. Kan hende han ser litt i været, men for han e været ikke nokka være eller ikke være. I tillegg e han jo kjent for å være en uværsfuggel. Og når båra bryt og vaske over skjæret, trives skarven. Da vet han at det e lettere å komme sæ usett i vannet og skarve i sæ småfesken som svømme rundt skjæret.
Uværsmolo
Der ute ved Grensen kommer du litt nærmere innpå været. Ja, det e nesten ikke grenser for kor mye vær det kan bli der. Og sku du stå utpå moloen på feil tidspunkt kan du faktisk risikere å få dela av den over dæ. Men, da snakke vi nok om at det e ordentlig uvær. Såkalt ekstremvær. Havet vaske gjerne en stein eller to oppå moloen. Og vi snakke da om steina som veie over ett tonn. Den moloen blir man nok aldri helt ferdig med å bygge.
Strandlunsj
Besøkende har ei stor sandstrand å boltre sæ på. Og enkelte dristige sjeler har til og med bada der. Vi holdt oss på land og studerte heller kordan elva på sin vei til havet, hadde laga sæ vei i sanda. Et evighetsprosjekt det også. Sjøl om vi gjorde et forsøk på å forkorte veien for den med et lite vannreguleringsprosjekt. Det va ellers en fortreffelig plass å ta lunsj. En litt våt uværslunsj.
Irishumle
Ja, det begynne å bli ei stund siden vi i Kirkenes hadde godt vær. Humla har for lengst gått i hi. (Eller kor den no blir av på vinteren.) De fleste blomsteran har vissna. Og dem som enda står, må no tas inn. Frosten har nemlig meldt sin ankomst denne uka. En sommer er over…
Det å ha en blogg va lenge godt nok. Så kom alle de andre mulighetan for å være sosial i media.
No om dagen e mulighetan for å eksponere sæ i media så mange, at æ for lenge sia har mista oversikten. Den her bloggen har også fått lide av den grunn. Det e ikke bare latskap og unnaluring som e årsaken til sjeldnere oppdateringe. Æ synes jo fortsatt det e skøy å skrive. Den eneste forandringa æ har gjort e å gå over til å skrive på dialekt. Det e ingenting i veien med bokmål. Æ fikk bare lyst til å bruke morsmålet mer. Og det skal æ fortsette med her på bloggen.
I sommer va æ jo i lokalavisa og fortale om kor artig det e å skrive blogg. Og at æ har gjort det sia Julianne va ca. 4 måneda. Ho e 10 år no og går i 5. klasse. Ho har begynt å regne med minustall og brøka og e så flink atte. Kan ting ikke pappaen kan, til og med. Karate for eksempel. Men, det va kanskje på tide at pappa også lærte sæ nokka nytt. Og siden dette med sosiale media e så i skuddet, så ga æ nylig etter for presset og registrerte en instagramkonto.
Fra før e æ jo aktiv så det holder på facebook. Og no skal altså instagram ha sitt. Der går det først og fremst i bilda. Gjerne litt kunstferdige sådanne. Man har tilgang til en masse filtre og andre muligheta til å leke sæ med bildan. Så vil man framstå som hobbyfotograf med ambisjona om å komme med på høstutstillinga, e det her plassen for det. Bildet over fikk tittelen “høstrust”…
Til og med en helt vanlig potet kan få oppmerksomhet på instagram. Min potet (som egentlig e Julianne sin) fikk riktig nok bare tre hjerter. Men, lell. Ja, man “liker” ikke bildene på instagram. Man trykker på et hjerte om man synes at det som deles e verdt å gi oppmerksomhet.
Så får vi se kor lenge æ orke å oppdatere instagram. Og tinder, twitter, twerker og andre tilbydere, hold æ mæ langt unna. Bloggen her har æ drevve på med for lenge til å bare slutte. Så fortsett å sjekke innom. Plutselig kommer det mer…
No som vi har passert midsommer e æ jo vant med at høya begynne. Men, det e mange år siden man bidro med nokka på det feltet. Tungt arbeid va det og det bygde karakter så det holdt.
Kveldan med midnattsol va over for noen daga sida. Ikke det at man følge så mye med. Kveldssola i de store stuevinduan våre, har jo vært stengt ute med persienner. Men, vi vet jo den e der. Og det hende man må fotografere den. Finast blir det likevel når den går ned og lyse opp skyan fra undersida.
Nok om sola. Det va høyonna og sånt æ sku skrive om. Som barn og ungdom va det på denne tida at mye friskluft og manuelt arbeide dominerte. Hesjer skulle henges og siloa fylles. Man ble betalt i tak over haue og mat på bordet… Ja, og så vanka det jo en og anna ispinne. Så da æ ble eldre dro æ heller til andre og jobba for timelønn. Men, de tider e dessverre over. Så Julianne har funnet en anna måte å tjene penga på. Hjemme får ho samme betaling som æ fikk. Bretting av klær og rydding av rom har ingen tariffavtale hos oss.
Nedenfor huset vårt på kanten av Prestefjellet, stoppe turistbussan for at turistan skal få tatt noen panoramabilder over Kirkenes. (Inkludert industriområdet nært havna som slettes ikke e nokka å ta bilde av.) Det her e tydeligvis folk som e glad i det søte liv. Vafla og muffins går i hvert fall unna. Kan betrygge alle om at det her har et omfang som verken føre til at næringsmiddeltilsynet eller skattevesenet må kobles inn. Og siden ungan sjøl har funne på det her, kan også arbeidstilynet ta sæ en bolle. Samtidig lære Julianne og to ferielekekamerata litt om kremmerlivet og serviceyrket forøvrig. For “høyonna” i hagen e det bare pappa som får styre med.
Etter en heller kort arbeidsdag e det jo deilig å ha et lite vann i nærheten. Fjellvannet har til og med ei kunstig strand. Der kan man få skylt av sæ svette og matlukt og anna gruff. Samt kjølt sæ ned noen hakk. Sist vi va der va det 17,4 grader i vannet. Grei nok badetemperatur til hardbarka nordlendinger…
PS. Va en reportasje om bloggen min i tirsdagens Sør-Varanger Avis. Tosiders til og med…
Det e kanskje litt vel sjølsikkert å skrive en reiseguide for en plass man bare har vært en gang? Men, å la være ville jo være å frata alle ferskingan en sjanse til å lære av mitt førsteinntrykk. Dessuten har æ som min svigerfar brukte å si, mye godt å komme med…
De fleste turistan kommer til Honningsvåg med båt. Denne gangen kom æ med et av Viderøe sine småfly. Om man like luftige og spennende landinger, kan det anbefales. Dem som æ skulle være i lag med der på sangerstevne, kom med buss. En fryktelig lang busstur som kun kan tåles om man slår ihjel tida med å ha fest på bussen. Å komme sæ fra Honningsvåg med fly kan være et sjansespill. Der e dem verdenskjent, i hvert fall i Norge, for ei havtåka tjukkare enn innkokt betasuppa. Så sats på båt. Hurtigruta stoppe der både på nord- og sørtur, om være tillater det.
Før du fyk videre til the northernmost point of Europe, kan en tur rundt i “byen” anbefales. Honningsvåg fikk bystatus en gang på 90-tallet. Mest for å terge Hammerfestingan som til da hadde vært verdens nordligste by i uminnelige tider. (Vel, 1789 e lenge sia.) Men, nok om det. Ta dæ en runde i gatan. Kreativ bruk av sjøstøvla e ikke det eneste du kommer over. Dem servere til og med kaffe latte på et par av kafean. Så bystatusen tas på alvor.
En ting må du være forberedt på. Du e ikke ferdig med magetrøbbel og svimmelhetsfornemmelsan fra turen til Honningsvåg. På vei til Nordkapp må flere særdeles bratte fjell bestiges med buss. Og værre blir det på tilbaketuren. Da kjøre du helt ytterst mot stupet i høyre fil, der veien klamre sæ til fjellsida. Og e du som æ, skeptisk til tunnella som går unaturlig langt og lenge under havet, så må æ bare gjenta: Ta båten! Der får du nok magetrøbbel, men slepp unna klaustrofobiske angstskrik. (Det siste ordet i forrige setning e forøvrig kjent for å ha flest konsonanta etter hverandre i hele verden!!) Du bør kanskje også vurdere ditt reisefølge. Undertegnede har flere sånne funfacts på lur…
Ja, apropos morsomme fakta. Ytterst på Knivskjellodden, som ligg like ved Nordkapplatået (ja, det e sånn det skrives) e punktet der det virkelig e northernmost. Det e over en kilometer lenger nord. Men, det va liksom ikke et så viktig fakta når man fant ut at turistan gjerne ville nordover og se på midnattsola. Nokka man sjelden får sett på Nordkapp. Nevnte æ tåka? E det ikke tåke så e det gjerne overskya. Men, du treng ikke å være så lei dæ for manglandes sol. Du har i det minste fått med dæ nokka de andre turistan ikke har: Du har no essensiell kunnskap om ka som e lengst nord på fastlandsnorge.
Når du har reist så langt må det jo tas bilda. Samle en gjeng tilfeldige bekjente eller bli med i et kor, og ta et lagbilde framfor en stein. Smil, du overlevde jo turen hit. Hvert år i juni deles det ut en pris på 100000 av stiftelsen Barn av Jorden. Om du skulle komme dit i juni, ikke forvent at DU får prisen. Selv om du også e et av jordens barn, så e det folk som jobbe med nødlidende barn som får den. Du har jo nettopp brukt en masse penga på nokka så lite samfunnsforbedrende som å komme dæ lengst mulig nord på verdens fastland. (Og du har jo heller ikke klart det.) Du får nøye dæ med å ete overprisa vafla. Dela av overskuddet går til en god sak.
Inne i platået har man lagd et digert hull. Der har man nederst ei grotte. Blir du med det koret du nettopp ble med i ned dit, kan du jo hive dæ med og synge en konsert der. Men, forvent ingen akkustikk der. På vei ned har man laga noen utstillinge, hugd inn i fjellet. Dem forestille gjerne mer kjente og historiske turista enn dæ. I tillegg e det et kapell der. Kan jo hende du treng å kontakte høyere makter angående returen…
Ka enn du gjør når du kommer ut på platået, ikke gløm å ta en selfie! (Bilde av dæ sjøl som du sjøl har tatt.) Og se for all del fornøyd ut. Du har tross alt lagt ut et halvt mosambisk statsbudsjett på den her turen. Tar du bilda uten at du e med, kan folk som ser bildan dine etterpå, fort komme til å påstå at det her e andre sine bilda. Og at du ikke bare e en løgnhals som skryt av å vært fryktelig northernmost uten å ha vært det. Men, også en tyv som stikk av med andre sine feriebilda.
Til slutt. Det at platået på Nordkapp (vanskelige ord kan med fordel deles opp med en preposisjon mellom) har begynt å sprekke opp og har et svært hull i sæ, kommer neppe til å føre til at du i løpet av turen ender i havet med tonnevis av stein oppå dæ. Men, stå for all del ikke ytterst på stupet å tenk sånne tanka. Tenk heller på tilbaketuren. Den lange og gudsjammerlig kjedelige tilbaketuren, i en verden som uansett plass på fastlandet e sør for Knivskjellodden. Der du aldri har vært. Men, no vet du i hvert fall det. Gode depresjona bør i det minste være velinformert…
