Telefonterror

Det er ikke alltid så greit å skulle være tilgjenglig hele tiden. Inntil for noen få år siden var dette heller ikke noe som ble forventet av alle. Men, så ble mobiltelefonen et ”must”. Noe alle forventes å ha.

La oss ta dette fra begynnelsen. For egen del vokste jeg opp på en plass der vi hadde en menneskelig betjent telefonsentral et godt stykke ut på 80-tallet. Dvs. at man måtte via et hus i bygda der ho Elsa eller han Agnar svarte og så satte over telefonen. Vårt hus hadde telefonnummer 1. Husker jeg var litt stolt av akkurat det.
Den moderne tid kom også til Nordeidet. Nesten ti år etter at vi hadde fått vei (se egen sak) ble det altså slutt på at bare familien Sørensen kunne overvåke hvem som ringte til hvem på Nordeidet. Nå ble alle samtaler viderekoplet og registrert i en liten boks i en liten stasjon utenfor bygda.

                                 Telefonterrorist

Mobiltelefonen hadde da allerede kommet til enkelte utvalgte i de mindre grisgrente strøk av Norge. Det var stort sett bare handelsreisende og leger med god fysikk som hadde disse. Apparatene var kjempetunge. Batteriene som drev innretningen ble båret i en egen veske, men så vidt jeg vet var de strålefrie. Brokk var en mer vanlig senskade enn mulig ørekreft. For at flere skulle kunne benytte seg av denne fantastiske oppfinnelsen ble lettere modeller (for skuldersvake leger og handelsreisende) utviklet. Vi andre moret oss heller med walkie talkier. Mye moro for hele familien der. Man følte seg litt voksnere når man kunne avslutte en setning med ”OVER”.

For å få mobiltelefonene ekstra små ble man etter hvert nødt til å installere batterier i mobiltelefonene som brukte strålefarlig materiale. Det er fortsatt slike batterier som brukes. Dagens mobiler er i tillegg så bittesmå at folk med grove arbeidshender har problemer med å operere disse. I dag er det heller sjelden at folk har arbeidshender…
Monopolet til Telenor (det kaltes bare televerket i gamle dager) ble etter hvert opphevet. Visstnok fordi en da ville få konkurranse og lavere pris på samtalene. Det som har vist seg i ettertid er at de faste avgiftene i mange tilfeller har økt like mye som samtaleprisen er skrudd ned. Og så har jo selskapene begynt å kjøpe hverandre opp. Men, vi har jo fått valgfrihet, så da skal man jo ikke klage.

Ja, valgfriheten gjelder jo ikke alt. Lenge valgte jeg å ikke ha mobiltelefon. Jeg syntes bare ikke at jeg trengte den nok til at det skulle være nødvendig å investere i noe som samtidig gir deg så mange problemer. Det er mange grunner til å IKKE ha mobil. Her er noen:

–        Den gjør deg tilgjengelig hele tiden. Stressnivået ditt øker med antall henvendelser. Og har du den ikke med over alt, får du tyn fordi du ikke svarer. Så du må ha den med deg hele tiden.

–        Du blir lett mer sosial og omgjengelig på telefon enn du er ansikt til ansikt.  Alle samtalene pr. mobil avbryter andre ”ekte” samtaler som da blir stykket opp. Alle SMS’ene gjør dette problemet enda verre.

–        Den er så liten at den er lett å glemme igjen. Lett å stjele. Eller havner lett i feil lomme, vaskemaskinen, do eller andre plasser den ikke skal være.

–        Den er så lett å skade at du til stadighet må kjøpe en ny. Nye modeller kommer også til stadighet og utviklingen går mistenkelig sakte. Like gradvis oppdateres modellene som Sergej Bubka en gang i tiden økte verdsensrekorden i stavsprang med en centimeter hver gang…

–        Strålefaren er nevnt. Vi vet ikke i dag hvilke følger lav stråling over lang tid vil ha for oss selv og vår reproduksjon. (Ha uansett ALDRI mobilen i bukselomma om du er mann.)

–        Du legger spor etter deg hele tiden med en mobil. Alt du gjør og hvem du har kontakt med, blir registrert fordi du nesten hele tiden er koplet opp mot nettet.

–        Mobilen er avhengig av å lades opp. Når strømmen går over en lengre periode er du ikke garantert kontakt med utenomverden slik du er med fasttelefon.

–        Mange bruker lang tid på å sende meningløse SMS’er (tekstmeldinger) for å avtale å møtes. Dette i stedet for å ringe og gjøre en avtale på brøkdelen av den tiden som brukes på alle SMS’ene.

–        De er trafikkfarlige. Ikke bare i bilen. Men, også når folk går og svimer i gata mens de deler sine samtaler om sykdom, underlivsplager og sexvaner med folk rundt seg.

Folk jeg kjenner har gått og ristet på hodet i mange år fordi jeg ikke hadde en mobiltelefon. Man er liksom litt dum som ikke skjønner hvor fantastisk og uunnværlig denne lille tingesten er. For egen del er det kun når jeg er ute og kjører lange turer i bil eller er langt fra folk av andre grunner, at jeg føler at mobilen er nødvendig å ha med. Mobilen min ER en krisetelefon. På mange måter slik handelsreisende og leger tidligere var avhengig av en bærbar telefon.

Det hender en sjelden gang at jeg får en SMS som må besvares eller at mobilen ligger nærmest på stuebordet når noen skal kontaktes. Prinsipper er til for å brytes, i hvert fall av og til. Likevel tror jeg at jeg har klart å begrense telefonterroren til et minimum. Foreløpig…

Dnort