Kjæledyr til besvær

Kjæledyr kan være bra å ha i hus. De fører mye godt med seg. Både psykisk og fysisk kan det være bra for deg å ha kjæledyr. Det gjelder bare å finne rett dyr….og ikke være allergisk mot det.

Jeg vokste opp på en gård der vi hadde sauer. Innimellom hadde vi en kalv, gjess og høns. Det var nok dyr mente mine foreldre, så jeg trengte ikke noe kjæledyr. Men, etter å ha mast i flere år fikk jeg lov til å ha en katt. Den fikk etter hvert kreft og måtte skytes. Onkelen min gjorde det. Jeg så bare at han kom gående med ett gevær en dag og skjøt Kicken (katta hette det). Enda mer traumatisk var det da vi skulle slakte gjessene. De hadde også blitt litt kjæledyr etter hvert. Etter at hodet var kappet av, svirret halsene rundt og sprutet blod over alt. Husker jeg løp gråtende bak fjøset og gjømte meg til det hele var over.

                    Kul katt og ivrig baby

Men mest var det jo kos med kjæledyrene. Jeg hadde min egen sau som jeg som liten gikk og holdt i halen (spelen heter det egentlig) og stakk fingrene inn i ørene på. Brunette var veldig tålmodig med meg og jeg kunne visstnok drive på i timesvis å forfølge henne og resten av sauene. Jeg var blitt tenåring da pappa endelig bestemte seg for at nå var det nok, og fikk henne slaktet. Han fikk noen andre til å gjøre det. Klarte det ikke selv. Å la husdyrene bli kjæledyr er nok ikke så lurt. Det var sikkert av egne smertelige erfaringer med dyr som måtte tas livet av, at jeg lenge ble nektet å ha kjæledyr.

Heldigvis har jeg aldri vært allergisk mot noe. Ikke kjenner jeg til at noen av de jeg vokste opp sammen med, var allergiske mot noen dyr. Det har nok noe med at man fra første dag ble utsatt for alle slags dyr og derfor bare hadde med å tåle dem. Likevel har jeg aldri vært særlig glad i hunder. Det er vel noe med at de på mange måter fortsatt er rovdyr og at en stor nok hund kan drepe deg med ett bitt. Katter derimot er så små at det de måtte finne på å gjøre ikke skremmer meg så mye. Derfor er katten Kelvin som regjerer i vårt hus. Det vil si; han gjorde det inntil nå nylig.

Den lille frøkna vår har vist stor entusiasme for denne hårete skapningen (katta altså) som med jevne mellomrom vandrer inn og ut gjennom verandadøra. Kelvin ser visst helst at hun holder seg lengst mulig unna og jeg kan skjønne han. Julianne kan være noe brå i sine bevegelser. Jeg har derfor prøvd en sakte tilvenning. Julianne har fått klappe Kelvin litt og ellers observere han på avstand. I forhold til allergier har vi så langt ikke oppdaget noe. Vi har heller ikke tatt noen spesielle hensyn. (”Begynne du å bæs med ongan, så blir dæm bæsat.” – Sitat fra min mor.)

Det har vært nok av advarsler om at katter er allergifremkallende og at de ellers er farlige for små barn. Det som er bra med katter og Kelvin spesielt, er at han så langt han kan, unngår mye kontakt. En hund derimot ville søkt kontakt og kunne i verste fall ende opp med å glefse i seg vår lille godklump. Så da får Julianne krabbe etter og Kelvin flykte fra rom til rom, inntil han innfinner seg i sin skjebne som klæledyr.

Det ser altså ut til at vi kan fortsette å ha en katt som kjæledyr. Får bare håpe at vi unngår en opprivende død. Kjæledyr dør jo fortere enn vi mennesker. Og så håper jeg at våre gode gener og gode forsetter fører til at Julianne aldri blir allergisk.
Det eneste jeg er allergisk mot er alkohol. Men allergien slår aldri ut før dagen derpå og går ganske fort over…

Dnort