Barnesikring?

     Fra man var født levde man med en konstant trussel om tidlig død eller i hvert fall stor fare for å pådra seg et alvorlig handicap. Vokste man opp på landet var farene ekstra mange og ekstra store. Her er noen eksempler:

–   Det første mange tenker på når man nevner ordet barnesikring, er vel ulike tiltak i bilen. Spesialtilpassede barneseler, puter å sitte på og for de minste, egne barneseter med støtte for nakke, med mye mer.

     Dette var det dårlig med i pappas gamle Toyota Hi-Ace! Jeg og min bror satt og klamret oss til hverandre på en slags benk med trekk av skai. Sikkerhetsseler fantes ikke på benken. Og benken var løselig festet til gulvet med to stropper. I tillegg var vi avdelt fra de voksne med en vegg med et lite luftehull i. For å komme i kontakt med de der fremme måtte vi reise oss opp fra benken (i fart) og stå på tå for å nå opp til hullet i veggen. Fordelen var jo at vi to kunne bråke en masse uten at de der framme truet med at vi måtte ”gå resten av veien”. Bilen var selvfølgelig godkjent av norske myndigheter. Pappa var en lovlydig mann.

     Dette kunne ha hendt: I en av pappas halsbrekkende forbikjøringer på den endeløse landeveien til Karesuando, kunne plutselig en reinflokk hoppet ut i veien og blitt påkjørt. Airbager fantes jo ikke og bilen vår var ikke akkurat laget av stål.

     Broder’n som sikkert hadde stått og mast om is hadde nok dødd momentant. Jeg som satt på plassen min hadde blitt kylt framover i voldsom fart og muligens knekt nakken eller bristet hodeskallen.

     Sjansen for å våkne på et sykehus som familieløs krøpling med et kjempekrav på en masse ”ærstatning” fra en illsint reineier, var altså overhengende. Hele barndommen! Jeg vokste tross alt opp på Reinøya…

–  Å pålegge landets innbyggere strengere sikkerhetskrav er jo en grei sak når det gjelder bilkjøring. Vanskeligere har det nok vært å tre regler ned over ørene på folk når det gjelder sykling. Der er det gjerne en hjelm som helst skal trees ned over ørene.

     Da jeg lærte meg å sykle var allerede støttehjul introdusert. Et stort framskritt fra tiden da eneste redning for ustødige nybegynnere var å sikte seg inn mot støa og relativ myk landing i Nordishavet. Likevel ble det etter hvert tid for å ta disse av. For min del gikk jeg rett på uten støttehjul. Mine sparsomme foreldre syntes støttehjul var unødig sløsing for pysete unger.

     Uten hjelm, sykkelhansker og annen sikring, kunne det gått slik: En panikkslagen 5-åring som har hentet fart lengst oppe i Butikkbakken, med ustø kurs mot en møtende traktor, svinger ned mot havet og unngår så vidt å kjøre på en telefonstolpe eller en sau som ligger og tygger drøv. I stedet treffer forhjulet en av de mange store steinene nede i fjæra. På fjæra sjø var det mer stor stein langt utover. Å slippe fra noe sånt med hjernerystelse og begge armene i gips ville blitt betraktet som hell i uhell!

     Jeg slapp heldigvis unna med noen skrubbsår på hendene og såra stolthet, men etter litt øvelse kunne også jeg sykle, uten å holde i styret til og med!

–   Da jeg var liten likte jeg å klatre. Faktisk er mitt første barndomsminne en klatreepisode fra sykehuset. Det som må ha vært en anestesilege og en sykepleier kom med en svær, skummel sak i hendene. Antakelig et apparat som skulle brukes til å bedøve meg. Jeg ante nok faren, for det var en 2-åring som var på god vei ut av den høye sprinkelsengen, de så vidt fikk tak i.

     Senere klatra vi i og på alt som fantes. Alle ungene i bygda lekte som regel sammen. Fra meg som minstemann og til de i ungdomsskolen. Som en flokk apekatter for vi over alt og klatret der det var noe å klatre i. At mennesket stammer fra apene var nok ikke vanskelig å skjønne for de som så oss.

     Og var det noen klatrestativer med støtsikker EU-sand under som de voksne passet på at vi holdt oss til? Å, nei du! Vi klatret selvfølgelig i trær, men det var bare barnemat i forhold til de virkelige farene vi utsatte oss selv for. Jo brattere og skumlere fjell, steinbrudd, overhengende snøskavler og lignende vi kunne finne, jo bedre. Bare en gang kan jeg huske at jeg falt ned fra stor høyde. Fra et stillas som var ca. 3 meter høyt datt jeg ned og landet på ryggen. Verden sto litt stille før jeg traff bakken og jeg husker at jeg tenkte: ”Nå dør jeg…”

     Da jeg lå på bakken kjente jeg faktisk ingenting. Det gjorde ikke vondt noen steder og jeg kunne lett reise meg opp og klatre videre. Der og da bestemte jeg meg for å tro litt mer på Gud og Jesus og sånt, og be Fadervår hver kveld. Når folk begynner å prate om englevakt er jeg heller ikke den første som fnyser og hever på øyenbrynene.

     Og det var heller ingen vits å gå hjem og klage til foreldrene over at man nesten hadde dødd. Man risikerte bare å få skjenn fordi man hadde vært så uforsiktig. Alle sår og blåmerker ble derfor forklart med at man hadde løpt litt fort, falt og slått seg.

–   Innendørs i hjemmet man vokste opp i var det heller ikke mye som var sikret. I dag ville det vært en grind foran trapper, barnelås på skap, sidekanter på komfyren og alt som er potensielt farlig for barn er gjømt bort og forseglet i egne skap. (Bortsett fra kabel-TV, spillemaskiner og annen underholdning som visstnok er så viktig at barna bare må få tilgang til dette, uansett hvor fantasiløse, virkelighetsfjærne og amoralske de måtte nede opp…)

     Hjemme hos oss hadde vi en stupbratt loftstrapp med et overheng det var utrolig artig å henge og dingle i så snart man ble lang nok til å nå opp. En av favorittlekene til meg og min 3 år yngre lillebror, var leken ”du tør ikke å…” Ja, hele poenget med ”leken” var å gjøre noe ekstra dristig. De sjeldne gangene det var sirkus på TV satt vi klistret og så etter noe vi kunne utføre hjemme. Balansering av lillebror på føttene så jo mulig ut helt til jeg fikk lillebroren i retur med føttene først rett i ”lillekaren”.

     Neste som måtte prøves ut var trapesen i huset. Overhenget i trappa skulle det turneres i. Selvfølgelig måtte broder’n i ”manesjen” først. Jeg løftet han opp, så at han hadde tak og slapp så. Der hang han vel i 2 sekunder før de svette små fingrene hans glapp taket da han begynte å svinge seg. Med hodet først i den harde tretrappa og påfølgende vill ferd ned resten av trappa, var det et under at han overlevde. At han var i live var ikke så vanskelig å skjønne. Han skrek som en stukket gris i nesten en time. Jeg rakk akkurat å roe ham ned før foreldrene våre kom hjem fra jobb. En velbegrunnet trussel om at vi kunne ende på barnehjem om dette kom ut, sikret arbeidsro for sirkusdirektøren.

     Et år hadde vi en kalv til lekekamerat. Syver som han ble døpt pga. et syvtall i panna, gikk rundt utenfor huset bundet fast i en telefonstolpe. Dette gjorde det mulig å for eksempel arrangere rodeo. Vi visste selvfølgelig ikke hva rodeo var og om oksekalver var mulig å ri på måtte bare prøves ut.

     Nok en gang ble broder’n meldt på som første frivillige. Ute på marka var det ingen tretrapp å slå seg på, så han var ikke så vanskelig å overtale. Jeg dirigerte en kjøkkenstol bak kalven og broder’n tok sats og hoppet på. Han traff vel bakken med et dump etter ett sekund denne gangen. Ingen hyl å høre, så jeg gjorde meg klar med stolen da kalven hadde roet seg og sto stille. Det jeg ikke tenkte på var at kalven nå sto rett foran telefonstolpen.

     Man kan vel si det sånn at kalven hjalp broder’n med å ta igjen for hjernerystelsen hans. Men, jeg hadde visstnok holdt meg oppå i hele tre sekunder!

     Som nybakt forelder er man selvfølgelig klar over alle farer som lurer for ens små solstråler og lista over ting som sikres og forsvarliggjøres blir stadig lengre. Men, av og til lurer på hvor bra all denne sikkerheten er. Og som salige svigerfar, som underholdt seg og sine kamerater med stjålet ammunisjon fra tyskerne, brukte å si: ”Det blei no folk av oss åsså!”