Av og til prøver jeg meg på lyrikk.
Og en sjelden gang blir det så bra at jeg har lyst til å vise det fram…
Et lite dikt jeg skrev på dialekt til mammas bursdag for noen år siden.
Det sies at vi en gang klatra i trær
og at eplet ikke dett langt fra stamma.
Men, kæm e det da som ailltid står dær?
Jo, vi blei aille tatt i mot av ho mamma.
Gå ut og lek og ikke gjør nokka galt
og kom ikke hjem med sår og skramma.
Det va ikke ailltid vi gjor som befalt.
Trøsta og tilgitt blei man dog av ho mamma.
Seinar va det låvv og æksjen som gjaldt
og vi breinte oss jo ganske ofte på flamma.
Grudde oss nok tel å bli voksen og aillt.
Men, bekymra sæ mæst, det gjor ho mamma.
En hver e jo sin egen lykkes smed.
Men, uløkka spør sjelden før dein ramma.
Heildigvis lar ho dæ ailldri vær i fred.
For akkurat det e jo jobben tel ho mamma.
Ka sku æ gjort om du ikke faintes.
Med eiller uten e slett ikke det samma.
Kæm skjentes på mæ når æ baintes.
Det va no bæst vesst det va ho mamma.
