Det å få besøk har alltid vært noe jeg setter ekstra stor pris på. Der jeg vokste opp i ei lita bygd var det ikke så mye som skjedde, så når noen stakk innom og slo av en prat var det stas. Men, ekstra kjekt var det når det var noe som skulle feires.
Der vi bodde litt oppenfor bygda, var det av en eller annen grunn ikke så ofte at noen kom på besøk. Noe av grunnen kan ha vært at min far var handelsmann på stedet og at alle i bygda konstant gikk og skyldte han penger. Dessuten traff de både han og min mor på butikken. Om de likevel kom på besøk var det i så fall i et viktig ærend og besøkene varte derfor sjelden lenge.
Jeg satt alltid med store ører (ørene mine var enda større da) og lyttet til alt det spennende de voksne pratet om. Og av og til prøvde jeg kanskje å smette inn en kommentar eller to. Lettest var det å komme til orde om jeg hadde noe artig å si. Så fikk jeg de voksne til å le var dagen min redda. "Ja, han e no ikkje så dum dein guten" kunne de finne på å si, og jeg stormrødmet av stolthet og var glad gutt resten av dagen.
Til Juliannes dåp var det mye storfint besøk
Gjevest var det likevel om det var en bursdag eller noe annet stort som skulle feires. Da gikk jeg hele dagen, ja kanskje en hel uke og gledet meg. Kanskje på grunn av all den gode maten. Kakemons har jeg alltid vært og så fikk man jo både brus og godteri, selv om det egentlig var en vanlig tirsdag. Men, det var jo mest på grunn av alle de voksne som kom og alle de artige historiene de kom til å fortelle, at jeg gikk og trippet av lengsel til de endelig kom.
Timene før de var ventet å komme gikk jeg som regel fra vindu til vindu for å sjekke om de ikke kom snart. Nå er det jo noe som kalles den nord-norske halvtimen og det var vel heller sjelden at noen kom på et spesielt klokkeslettet. Det tok mange år før jeg skjønte at dette var vanlig. At folk flest ikke tok tidpunktet for besøk så alvorlig som meg, var rett og slett umulig å forstå. Man inviterte jo ikke folk da. De bare kom fordi det var noe som skulle feires. Og alle visste om det. Så når det drøyde før de første kom, ble jeg alltid mer og mer engstelig for at det ikke skulle komme noen. Kanskje hadde de glemt det? Eller passet det dårlig? Hadde de egentlig ikke lyst til å komme? Jeg kan vel sies å ha hatt et litt manisk forhold til dette med besøk. Min mor betrygget meg gang på gang at "Joda, dæm kjæm nok snart", men hva viste vel hun? Man kunne aldri være helt sikker og om noen ikke kom, fryktet jeg alltid det værste. Kanskje var det meg de ikke likte…?
Kanskje blir man litt smårar på sånne ting når det er så sjelden man får storfint besøk. Jeg hadde en onkel som vokste opp skikkelig langt fra folk. Det fortelles at han en gang satt og spiste suppe da han fikk øye på noen som kom gående opp mot huset. I ren ekstase heiv han suppebollen i taket og skrek "vi får besøk, vi får besøk!" så høyt og skingrende at matmor mista kasserollen med suppe i golvet og hunden stakk til skogs og ble borte i flere dager. Besøket ble også ganske så kort. Med varm suppe og glasskår fra den knuste suppetallerkenen, utover hele gulvet, måtte besøket foregå ute på trammen.
Den dag i dag er dette med besøk noe som jeg ikke helt klarer å ha et avslappet forhold til. Nå er det jo enda sjeldnere at noen bare stikker innom. Det skjer nesten ikke. Man synes vel det er for "bonat" og dessuten er det mer vanlig å møtes ute på kafe eller i forbindelse med en fritidsaktivitet. Skal du få besøk må folk inviteres. Helst en god stund på forhånd. Men, ikke for lang tid i forveien. Da kan det hele bli glemt. I mobiltelefonens tidsalder er det enkelte man bare når fram til på SMS. Helst bare noen timer før man forventer på besøk. SMS’er glemmes av en mystisk grunn så fort, så da må sånt times og tilrettelegges. Dessuten er det ikke sikkert at SMS’en du sendte for tre dager siden ble lest i det hele tatt.
Det med besøk var nok på mange måter enklere i gamle dager, men slett ikke noe mindre frustrerende for små gutter som lengtet etter storfint besøk. Nå i dag skulle det komme en del folk på besøk til oss. Ingen kom og det hele hadde en helt naturlig forklaring. Ingen hadde fått en SMS som heller aldri ble sendt av den som hadde fått beskjed om å sende den…
Dnort
