Julekalenderens historie

Jeg spurte mamma om de hadde julekalender da hun var liten. Selvfølgelig kom hun trekkende med at de ikke hadde noen ting, under krigen. ”Vi va glad om vi fikk litt kokt sild tel meddag, vi…” Mamma vet at jeg ikke er overvettes begeistret for denne havets delikatesse. Så selvfølgelig sang de et ekstra halleluja for kokt sild til middag. Og julekalender? Nei, sånn ”tuill og mainnskit” hadde de aldri hørt om. De var sjeleglade om de gikk en appelsinbåt hver på julaften. Så mange søsken som de var måtte det vel loddtrekning til for å få fordelt godene.

 Kelvin syntes papiret var best…

Det er mulig at dette med julekalender er noe nytt som kan ha kommet fra USA en gang etter krigen. Mest sannsynlig var det en av de mange kulturelle importene som ble gjort i forbindelse med Marshallhjelpen. Sjelden har vel et land lengt borte blitt så til de grader amerikanisert som Norge ble etter krigen. På grunn av vår grense til Russland var det særdeles viktig at det norske folk følte et tett slektskap til storebror USA. Dette tok litt tid. Nordmenn er jo kjent for å være stae og lite villig til å godta nye ting. Men, er de gratis så svelges selv de mest hårete kamelene.

De amerikanske julekalenderne var nok full av hedenske symboler og godteri som kunne lokke fram grådigdjevelen i enhver gudfryktig liten pjokk, så de fikk fort konkurranse av en kristen utgave. Jeg husker at vi et år fikk en julekalender med små apostler av plast, samt plastesler og en plast-Jesus på selve gudskjelovdagen. Dette var lite populært i heimen da vi fikk høre at ”aille de aindre ongan” fikk sjokolade i sine kalendere. Jeg tror vi tygde de små hodene av plastapostlene i frustrasjon den julen. Neste jul var det sjokolade i vår kalender også. Ordentlig billigsjokolade fra Taiwan med ekstra mye e-stoffer og kjemikalier i.

Før plastfigurene og sjokoladen var det mye bilder med religiøse motiver i norske kalendere. Gjerne med bibelsitater i luka. Satan var vel aldri så nær som når man nærmet seg jul og den mørkeste natta i året. Det var i hvert fall ikke måte på hvor from og gudfryktig disse kalenderne var. Dette var jo også i en tid der ikke bare skolene hadde kristen formålsparagraf. Norge skulle være et kristent land og dermed basta! Hedning og frafallen var ikke uttrykk som bare var skjellsord i sære sekter. Og så mye som denne høytiden kunne lede små barnesinn til å tilbe selveste beelsebub, måtte selv en relativt uskyldig julekalender kristnes.

Etter hvert har forholdet til religion forandret seg drastisk i Norge. Du skal for eksempel lete lenge i dag etter julekalendere med noen form for religiøst innhold. De er vel blitt så amerikanske som de kunne fått blitt. Dvs. det USA som fantes på 50-tallet. På den tiden ble mange av de utenom-kristelige symbolene tegnet og formgitt i USA. Gjerne av Disneykonsernet. Siden har store deler av USA gått motsatt vei. I hvert fall ble en kristen fundamentalist nettopp gjenvalgt der.

Hjemme hos oss har vi to kalendere. En til hver. Så vi er ikke noe bedre enn andre når det gjelder grådighet. Den ene kalenderen er selvlaget, med pakker på. (Innkjøpt på Eurospar og lignende etablissementer i nærområdet.) Den andre er tegneserien Pondus sin sjokoladekalender. Det er sitater i den også. Men, det kristne innholdet er vel heller ganske så fraværende. Der får man hver dag i tillegg til en sjokoladefigur, mer eller mindre morsomme fotballsitater…

Ps. All denne skrivingen om julen gjorde at jeg fikk så utrolig lyst på en kald cola i glassflaske. Lurer på hvor det kom fra…?

Dnort