Da Julianne kom hjem og begynte å sette dagsorden her i huset, ble det fort mange ting man ikke lenger kunne gjøre så ofte. Noen ting er viktigere enn andre og viktigst for meg er å få hørt musikk. Det ble nesten umulig siden hun trenger så mye oppmerksomhet. En musikkoholiker som meg sliter litt da!
Etter en måneds "tørrlegging" av øregangene fant jeg til slutt en 
En rimelig og liten sak som spiller CD’er og MP3 plater ble innkjøpt. Og siden har pappa gått tur! Det er utrolig hva man orker bare motivasjonen er stor nok. Noen stor turgåer har jeg aldri vært. Men, etter at min nye musikalske venn kom i hus, har det blitt utrolig mange mil med barnevogna. En times tur nesten hver dag kan ikke være annet enn sunt. Både for meg og for Julianne. Hun koser seg i vogna og jeg koser meg med go’lyd i ørene.
Der jeg traver av gårde etter gangstien mellom Kirkenes og Hesseng er det flere ganger jeg har tatt meg selv i å gå i takt med musiken. Det gjelder også å passe seg så en ikke begynner å synge med. Ingenting er vel mere idiotisk enn en tulling med barnevogn som synger i fistel til The Darkness…? Jeg har eter hvet fått noen kommentarer fra bilister som har observert meg, på at det ser ut som jeg er sint. Men, det raske ganglaget og den konsentrerte minen er kun utslag av mye rock’n’roll.
Og sånn blir det nok en stund fremover. Julianne lytter til fuglesang og pappa får gått gjennom alle CD-platene sine. Det er nesten så jeg gruer meg til hun ikke vil trilles lengre. Når den tid kommer får man vel kjøpe henne også en discman? Så blir det kanskje: "Ut på tur, aldri sur, bare vi har en discman på lur."
Dnort
