Morsdagen nå på søndag skal være godt forberedt. Kort, kake og kaffe på senga bør bli suksess. Håper bare fruen selv er i form til det…
Ja, for hun forsvant på byen for en drøy time siden! Da kan det jo tenkes at to lys våkne og morgenfriske gratulanter kan bli litt mye. Særlig når senga plutselig skal gjøres om til spisested. Hun lovet å ta det rolig, så det går vel bra.
Broder'n og meg viser badebuksemoter
Å komme ramlende med et forsøk på forkost på senga har ingen lang tradisjon i min familie. Før i tiden hadde de jo så mange unger og så små senger at det rett og slett ikke ble plass i senga til alle. Men, hjemme hos min mor og far var vi bare to og mens vi ennå ikke hadde blitt tenåringer var det plass nok. Og det var det forventet at vi to lurte oss opp og lagde frokost på senga.
Vel, frokost kan man vel neppe kalle det. Om en da ikke foretrekker eggene sine så hardkokte at hammer, meisel og vernebriller er påbudt når de skal fortæres. For ikke å snakke om kaffen som nesten alltid var laget etter oppskriften, jo mer grugge jo bedre. Asfalt har mer fuktighet enn det vi serverte. Ja, unntatt en gang da broder'n fikk ansvaret for å ha oppi kaffen når vannet var kokt. Den ble syltynn. Kun smaken som satt igjen etter fordums kaffekok var igjen etter at han glømte av hele greia. Men, klage det gjorde de aldri.
Det var liksom den ene dagen i året da det var lov å gjøre alt feil. Når jeg tenker over det, er jeg mildt sagt forundret over at de torde slippe oss løs alene nede på kjøkkenet. Med en overhengende fare for stygge brannsår, avkappede fingre og ekspolsjoner, lå vel de gamle ovenpå og ante det verste hver gang. Mirakuløst nok ble det kaffekos og smuler i senga hver gang. Og slik blir det gode barneminner av.
Så i morgen skal det kokes kaffe og serveres kake til frokost. Julianne vil nok ennå ha en litt tilbaketrukket rolle i tilberedningen. Nesten to år er hun, men pappa må nok trå til. Enn så lenge…
Dnort
Det var en super dag!
Så er det jo også snakk om en super mamma også…
SuperMamma!
A-Haa!