Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på navnet Arne en kveld før jeg skulle legge meg. Og jeg kom til at jeg i løpet av mitt nokså lange liv aldri har møtt noen med det navnet som har vært særlig kjedelig. Heller litt i overkant fargerik til tider.
Der jeg vokste opp bodde det en mann som het Arne og som i alle år hadde bodd sammen med sin søster. En sann original som det går mange historier om. Folk flest hadde nok et noe anstrengt forhold til denne karen, men jeg syntes han var interessant og artig å prate med. Den beste av historiene jeg har hørt er nokså uskyldig, men desto morsommere.
Først må jeg forklare et fenomen som jeg tror kaltes ”didlidoppen”. Dette var noe mannfolk, ofte fiskere, drev på med. Om man kom opp bak en person som bøyde seg ned, var det blitt legitimt å stikke en finger borti rumpa og si ”didlidoppen”. Spør meg ikke hvorfor, men jeg mistenker at mange ensomme timer oppe i ishavet sammen med bare mannfolk, kan få så mange slags følger…
Arne praktiserte i hvert falle dette og en dag han kom opp leideren fra lokalbåten, bak en kjenning fra tiden i fiskeryrket, slo han til igjen. Fingeren havnet litt vel langt ”inn”, om dere skjønner hva jeg mener. Og det var vel flaut nok. Verre var at det slett ikke var noen kjenning av Arne, men kommunens nye prest som var på vei til gudstjeneste. Og som Arne nettopp hadde ”gitt fingeren”. Historien forteller ikke så mye om prestens reaksjoner, men det ble mye snakk om både Sodoma og Gomårra i ettertid.
Den tiden jeg spilte fotball aktivt var kapteinen på laget en som het Arne. En artig kar som spilte kampene med tupé på hodet. Dette må ha vært noe han mer brukte som en hatt eller hjelm, enn noe annet. For det at tupeen datt av både titt og ofte i kampens hete, var ikke noe Arne brydde seg med. Han børstet bare sanden av, klasket den oppå sin stadig blankere isse og spilte videre. Populær hos damene var han også!
I dusjen måtte man likevel passe seg for å bøye seg ned om såpa falt på gulvet. Også denne karen var utrygg å ha bak seg. Det var i hvert fall det de andre guttene på laget hevdet. Som yngst og veikest på laget voktet jeg meg vel for å ikke bli igjen i garderoben med bare Arne tilstede…
Senere traff jeg på en Arne som var en ordentlig kjernekar. Hyggelig, morsom og interessert i samme musikk som meg. En godslig kar som aldri gjorde en flue fortred. Selvfølgelig måtte det også her være for godt til å være sant. I hvert fall har man grunn til å tro det. Denne karen tok nemlig livet av seg etter å ha blitt beskyldt for å ha hatt utuktig omgang med små gutter. Bor man alene og det hender en får besøk av yngre gutter, kan ryktene fort begynne å gå. Jeg vet ikke hva som egentlig hadde skjedd. Jeg vet bare at jeg selv en gang ble utsatt for samme type ryktespredning. Det mens jeg var kommunalt betalt leksehjelper for en ungdom som hadde problemer på skolen.
Den siste Arne jeg vil nevne har jeg fortsatt kontakt med. Og selv om han er unik og seg selv i ett og alt, har han nok rettet opp mitt inntrykk av folk med det navnet. Faktisk kan jeg vel si at han er en av mine beste kompiser. Så da er det vel ikke noe i veien med navnet likevel. Hvem man møter på sin vei gjennom livet er jo tilfeldig. Ikke sant?
Dnort