Påskekrim

Mesterdetektiv Blackburn satt og trommet med fingrene på respateksbordet han brukte som kontorpult. Det var noe som plagde ham. Noe han ikke helt kunne sette fingeren på. Så slo det ham som lyn fra en lettskyet himmel: ”Faen, jeg er fri for kaffe….Faen!”

Nei, jeg har så absolutt ikke tenkt å skrive en påskekrim. Har aldri hatt sansen for krimgåter. Historiene blir for like og skjematiske. Krimgåter er litteraturens svar på kjøttkaker i brun saus. Du kan kanskje krydre litt og variere tilbehøret noe. Men, kjøttkaker er det likevel. Og kjøttkaker liker alle. Alle unntatt meg. Dvs. jeg liker jo kjøttkaker. Men, påskekrimen er like uinteressant hvert år. 

Butlerens skyld

Jeg klarer bare ikke engasjere meg i noe som ikke gir meg noe tilbake. Du lærer ikke noe av å lese eller se krim. Så fremt du ikke har tenkt å bli forbryter eller detektiv, da. Du kommer ikke i godt humør av krimen. Om det er tilfredsstillende å si ”Aha! Jeg visste det var butleren som gjorde det…”, så kanskje. Men, ikke for meg. Det hadde vært mer interessant å få historien til butleren. Alle opp- og nedturene hans, hans drømmer og ambisjoner, kjærlighetsaffærer og hva som gjorde at han til slutt gjorde det han gjorde. Men, neida, vi skal underholdes og tid skal slås i hjel. 

Ut på ski

Viktigst av alt er likevel det at det er så mange andre ting en kan gjøre enn å flykte fra det virkelige liv og inn i en krimnovelle. Påsken er tid for familie og å gjøre ting sammen. Selv de enslige kan gjøre ting sammen. Det er bare å komme seg ut på ski og slå av en prat med andre folk som er på ski. Folk som går på ski er som regel veldig klar for å stoppe å prate. De fleste er nemlig dårlig trent for det, så en lengre prat om vær, vind og appelsinens fortreffelighet på tur, går de fleste med på.

Tidssløsing
Og må man absolutt få med seg litt påskekrim er det mulig å lese litt når man ligger og soler seg i en snøskavl. Selv har jeg for mye maur i beina og andre kroppsdeler til å bli lenge på samme plass. Dessuten er jeg ikke så interessert i å få hudkreft. Når jeg ut på kvelden kommer hjem er det nok av andre bøker, blader og kryssord som jeg kan slå i hjel tid med, om jeg ikke skal kaste bort tiden på nok en ”finurlig” krimgåte. Havner man på en hytte uten TV, slipper man i hvert fall unna TV-krimmen.

Inspektør Dalgleish
Kriminalserier og detektimer florerer det av ellers i året også. Men, aldri er de vel mer påtrengende enn i påsken, da de plutselig skifter navn til påskekrim. Av litterære dødsfall jeg mer enn gjerne bifaller, er det bare Harry Potters tragiske og absurde bortgang pga. en bisarr sexlek som involverer kosteskaft og store mengder vaselin, som er mer kjærkommen, enn inspektør Dalgleish sin. Serier med denne studien i total mangel på karisma, har NRK trøkket ned halsen på den norske befolkningen i årevis. Med f.eks. Poirot kan man i det minste flire litt av den teite barten. Kanskje har Hr. Dalgleish dødd av kronisk kjedsomhet. Det er i hvert fall en stund siden han var på skjermen…

Dnort