Egentlig er jeg skikkelig interessert i film. Da vi bodde i Tromsø fikk jeg alltid med meg TIFF. Jeg er kanskje ingen cineast, men film er et flott medium. Mulighetene for kreativitet er nesten uendelig. Det er derfor god grunn til å stille spørsmålstegn ved det meste av det som nå vises på kinoene.
Som i resten av kunstverdenen går det mye i trender også på kinolerretet. Det som er populært i dag trenger ikke selge i morgen. Over tid kan man likevel se om det har skjedd forandringer som er varige og det er en slik varig forandring som bekymrer meg. Det handler om virkelighetsflukt og ultrakomersialisme.
Selv om det ikke gjelder absolutt alle filmer, er det mye av det som vises på kino blitt stadig mer fjert fra virkeligheten og filmene blir mer og mer usannsynlige og ulogiske. Harry Potter filmene er et eksempel på at dette er tatt til sin ytterste konsekvens, der en bare tryller seg unna vanskelige situasjoner og alt går bra bare man er ?god?. Eventyrfilmer har alltid eksistert. De har bare ikke sagt så fantastisk lite om verden rundt oss, før. En slik film gir deg like lite tilbake som en dose heroin.
Det er ikke bare i de stadig flere fantastiske filmene, at virkeligheten er på vikende front. Og siden det meste av film som vises enten kommer fra Hollywood eller England, er innholdet også temmelig anglofisert. Man får overført verdier og holdninger som er typiske for den engelsktalende delen av verden. Hvor tror du kanskje den maniske kroppsfikseringen vi har i dag, kommer fra. Egodyrkingen stammer mye fra ?The American dream? der man fra første dag som egen stat i all hovedsak har levd etter ideen om at enhver er sin egen lykkes smed. Sammenligningen jeg gjorde med heroinavhengige (som jo er ekstremt selvopptatte) blir bare enda mer aktuell.
Filmer som er "blott til lyst", mao. kommersielle filmer, vil man alltid ha. Slike pengestyrte kreasjoner har man i alle kunstarter. Og de har også sin funksjon. Problemet nå er at disse så og si er alene om å bli vist på kino. Dette gjelder også de norske filmene, som ikke sjelden er mer amerikanske enn det som kommer fra Hollywood.
Så mens folket går og venter på en ny dose med kinodop, venter jeg på at de som styrer med norsk film snart skjønner hvor dette bærer hen. Nylig ble noen av filmene til Wam og Vennerød relansert. Jeg ikke ønsker meg slett ikke tilbake til da du bare kunne velge mellom en ny Olsenbanden film eller en besk sosiorealistisk analyse av dagens samfunn, fra Vam og Vennerød. Men, det hadde jo vært litt mer interessant å gå på kino om man visste at man ikke bare gikk dit for å slå i hjel tid.
Dnort