All diskusjonen den siste tiden om flaggbruk i 17-mai togene har mer forbauset enn forarget. Man skulle jo tro at saken var ferdigdebattert i 1905 da Norge endelig ble helt selvstendig. Jeg vil heller fortelle om en av mine første 17-mai opplevelser.
Om du har lest denne bloggen tidligere kan du ha fått med deg at jeg som barn var nokså naiv og lettlurt. Om noen som var litt eldre enn meg f.eks. påsto at Tromsøya var i ferd med å synke i havet pga. overbefolkning, så var jeg ikke så vanskelig å overbevise. Med den følge at jeg løp hjem for å få mamma til å ringe tante og onkel i byen og advare dem om den nært forestående apokalypsen. Historien om lensmannen og korketyveriet er en annen følge av min litt for aktive forestillingsevne.
Tvilsom kombinasjon – Finstas og is
Da jeg var 6 år gammel skulle vi for første gang reise en annen plass på 17. mai. Til da hadde 17-mai tog bestått i trasking etter en fylkesvei i full vårløsning. Så jeg gledet meg til å komme til Skjervøy og feire 17-mai på ordentlig. Og det var jeg overbevist om at innebar ekte tog. Tog som gikk på skinner og sa tut-tut… Det var liksom ingen som hadde gått inn for å forklare at 17-mai tog ikke under noen omstendigheter innbar skinnegående transport. Så da hadde jeg innbilt meg selv at man andre steder enn i den bakevja jeg hadde havnet, tok toget.
For å komme til Skjervøy måtte man ta båt og pappa hadde på den tiden en racerbåt som vi skulle krysse et godt stykke hav med. På grunn av mye bølger og en lett sjøsyk unge (meg) ble det gjort vendereis da vi var halvveis. Jeg prøvd litt vel lenge å være tapper og holde ut på bølgekarusellen, så det var mamma som til slutt slang inn håndkleet på vegne av kanskje verdens grønneste fjes. Og selv om vi rakk tilbake til oppstarten på toget i hjembygda, gikk ferden rett hjem. Og rett ut på sofa med bøtte forran.
Dette ble derfor første gang jeg fikk sett overføringen fra 17-mai togene rundt i landet på TV. Og der i sofaen, grønn i ansiktet og med spysmak i kjeften, ble en 6-åring nok en illusjon fattigere. Selv i Oslo gikk de til fots! Riktignok på asfalt og med musikkorps og faner. Det var ikke en gang en trikk å se. Skuffa!
Jeg bør kanskje være litt føre var med vår Julianne og oppklare hennes mulige misforståelse tidligst mulig. For selv om Syd-Varanger Gruver skal starte opp til neste år og da benytte de gamle togskinnene til befraktning av malm, så er sjansene for servering av is og brus i en spisevogn som suser av sted med hurra-ropende passasjerer ombord, svært små. Men, det er jo faktisk ikke en så dum idé…
Dnort
hmm, visste ikke at dokker var sånne togfans. Også vi som nettopp har anskaffa barnesete til bilen som forberedelse til dokker kommer. Så virkelig frem til å suse rundt met åpent tak og Julianne i baksetet – norsk flagg i handa ingen hindring. Vi får vel gå tilbake med det setet da…
Vi kan jo kjøre i rushtrafikken. Det blir litt togfølelse av det.
Vi tar med flagg og brunost.