Å se barn spise

Da jeg var liten syntes jeg mamma og pappa så litt merkelig på meg av og til når jeg spiste. Særlig når jeg hadde vært syk og begynte å spise igjen. Nå som jeg selv har barn skjønner jeg bedre hva det var som var så interessant med å se på et barn som spiser.

Vår Julianne har vært syk i dag, med sår hals og høy feber. Det begynte i går, ikke så lenge etter middag. Ettersom det tiltok med sutring og gråt begynte selvsagt min alltid livlige fantasi å bringe fram tanker om listeriabakterier, ebola og det som verre er. Var pinnekjøttet vi spiste gammelt og fullt av salmonella? Hva med munn og klov syke? Å få sove er nesten umulig når hjernen jobber så til de grader på overtid.

Mat inn, bekymring ut.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bedre var det ikke i dag. Ingenting av det hun ble tilbudt, ble spist. Når et barn til og med ikke vil ha is eller sjokolade, kan en trygt konkludere med at det er sykt. Fri for febernedsettende ble vi også. Heldigvis har vi gode venner med velfylt hjemmeapotek. Ellers ble det masse stryking på mage, kalde kluter på pannen og tegnefilm så mye hun måtte orke.

Så nå i kveld spiste hun endelig en brødskive. Det er da man blir sittende å se på spisingen med et litt dumt flir om munnen. Å se et barn spise kan være som et lite under etter slike bekymringsfulle strabaser.

Dnort