Barnerommet begynner å bli ferdig. Men, det går smått med oppussinga vår. Som glade (og til tider noe frustrerte) amatører, er ikke håndtverkerrelaterte sysler noe noen av oss bør satse framtida på.
I går skulle jeg slå fast listene som skal dekke ujevnhetene i skjæringa i gulvbelegget inn mot veggen. Etter å ha bøyd en 7-8 spikre med ikke så harde slag, demret det at konemor hadde vært og kjøpt for myke spikre. Hvem f..n er det som driver og lager myke spikre! Og når man kjøper lister og spiker på samme plass må vel de som jobber der skjønne at visse spikre ikke passer til visse treslag!!?
Så istedet for å sitte å bannes over udugeligheten til stedets materialforhandlere, tok jeg med meg Julianne ut og bygde en svær snømann. Dvs. Julianne konsentrerte seg mer om snøspising. Egentlig burde snømannen stå og vise fingeren til Byggmakker eller hvem det var som selger blautspiker. Men, det ble litt vel avansert. Dessuten kunne jo andre som gikk forbi misforstå. Ikke det at det gjør noe. Noen og enhver kunne vel fortjene å få se fingeren oftere…
Så nå står det en snømann utenfor hos oss og holder en snøskuffe mens han sakte tiner. For her er det ennå mildvær. Og som Alanis Morrisette ville sagt det: "Isn't it ironic? Don't you think?"
Dnort
