Å fiske har alltid interessert meg. Først og fremst på havet. Innlandsfiske blir en større utfordring når man har vokst opp på ei øy. Gårdagens fisketur til et lokalt vann er et typisk eksempel i så måte.
Ute på havet kan alle fiske uten fiskekort. Du kommer deg lettvint dit med båt. Og det er ikke mygg der! Så det er kanskje ikke så rart om jeg lengtet litt til havet der jeg varm og sliten sto og smurte meg inn med illeluktende myggolje for femte gang. Samtidig som jeg var litt engstelig for at en oppsynsmann skulle komme og inndra fiskeutstyret mitt. Ikke fikk man noe fisk heller…
Det var vel skarv man skulle vært
Der jeg vokste opp fantes det også mulighet for fiske i elver og vann. Det var bare det at det var sånt pes for å komme seg dit. Først måtte fiskeutstyr finnes fram og som regel måtte man lete litt. Så var det å grave makk. Og for en som alltid har vært litt pysete når det gjelder insekter (jeg regner makken som ett…) var denne delen av forberedelsene ikke det man så mest frem til. Når insekter er nevnt, så er vel pysete et litt for svakt uttrykk når vi snakker om min barndom. Jeg var vel heller vettskremt i nærheten av alt som var smått og rørte på seg. Å holde en fiskestang stødig mens man fekter vilt rundt seg etter reelle og imaginære angripere, er vel en øvelse de færreste mestrer.
En forutsetning for å være ivrig sportsfisker er også gode fangserfaringer. De gangene jeg, tross mine hemninger og fobier, har dristet til å stille meg med lagelig til hogg med stanga, har utbyttet vært heller magert. Da både i størrelse og omfang. Uansett manglende eller ferskt ?haill?. Før i tiden var det jo lov å bruke både dorg, not og oter. (For ikke å snakke om doorg, noot og ooter. En takk for den og mange andre til Harald Heide Steen Jr.) Særlig oterfiske er effektivt på vannene. Men, nå for tiden er det altså fisking med makk eller sluk som gjelder. Samt oceaner med tålmodighet. Noe jeg er dårlig forspent med.
Siste fisketur var det vel heller makken som hadde en noe tvilsom glede av. Den fikk utallige leksjoner i både flyvekunsten og i svømming. Og mens småørreten en sjelden gang nappet litt i de nye svømmeentusiastene våre, beit mygga fra seg over vannet. Selv fiskekompisen min fra Hellas fikk en stakkerslig liten tass på land. Så alle fikk sitt unntatt meg. Dagens storfangst fikk jeg med til den fiskeelskende katta vår som heller ikke ville ha den. Skitfisk!
Dnort