Å vokse opp på gård gjør noe med deg. Du blir preget av det og får et annet forhold til naturen og årstidene enn andre folk. Selv midt inne i byen merkes det.
Her om dagen da jeg sto og rakte i hagen etter å ha slått gresset, ble jeg satt tilbake til barndoms år på høymarka. Lukten av nyslått gress og hageriva som jeg har så mye bedre sving på enn naboen, fikk meg til å savne høyonna litt. Ikke det, den gang var det jo bare et ork. Mens andre unger løp rundt og lekte måtte vi hjelpe til med å hesje høy og slå silofôr. Mine foreldre utnyttet billig arbeidskraft. Ja, jeg faktisk drev med det man kaller barnearbeid og som det hadde blitt snakket om på Dagsrevyen! Da jeg en gang tok opp temaet var det bare latter å få. Og så en is fordi jeg var så søt…
Omtrent slik så hagen ut da vi kom hjem fra ferie.
Når høsten kommer er det to ting som jeg må gjøre. Den ene er å plukke bær, som jeg har skrevet om før. Den andre er å hugge ved. Første gang jeg var med pappa og hugget ved, var jeg vel 11 år. Jeg var ikke med for turen sin del. Nei, jeg var med som arbeidsmann. De små pinnene jeg da gikk og bar på skapte ikke bare mørkerøde renner i skuldrene mine. Rennene ble snart borte, men lysten til å bidra til en varmere vinter ble igjen. Så når andre klager på strøm- og oljeprisene gliser jeg litt for meg selv. Veden er jo nærmest gratis. Og nå skal det snart bli varmepumpe og nye vinduer i huset. Så bare øk prisene.
Snøen om vinteren er heller ikke så vanskelig å takle. Etter å ha vokst opp i et ?snyholl? uten like, er det å fjerne de få kornene som faller ned her i Kirkenes, som ren atspredelse å regne. Har jo måket mye silo i min ungdom. Så litt antydning til bondemuskler er det vel. Det var forresten en fin inntektskilde i min ungdom. Å hjelpe til rundt på gårdene med å måke i siloene. Og som en fin bonus fikk man sniffe så mye silosyre man ville. Jo da, man har da eksperimentert litt med kjemikalier. Om enn ufrivillig. Apropos det. Alle har jo sleiket på en frossen portstolpe som barn. Men, hvor mange har samlet to striper finkornet snø etter å ha sett en spesielt tøff mandagsfilm, og sniffet stripene i seg?
Husets kvinner atspreder seg
Våren her oppe er tøff. Ikke bare på grunn av klimaet. Her jeg nå bor er det ingenting som må gjøres. Ikke kan man sanke egg fordi man er innflytter. Og siden vi ikke har noe gjerde rundt eiendommen, er det ikke nødvendig å gå over gjerdene og skifte ut stolper. Ingen bråter må brennes og ingen fjøs skal vaskes. Det nærmeste man kommer fjøsvask er rengjøring av kattekassa. Å brenne bråte i tettbygd strøk er vel heller ikke så aktuelt. Ellers savner man jo smålammene på våren. Når de en vakker vårdag fikk slippe ut, samlet de seg etter hvert i stor flokker og løp om kapp. Gjerne i en fast løype mellom to punkt. Det litt pussige var at det var samme løypa hver vår.
Her jeg til daglig sitter på et kontor og kan se ut på et torg der svært lite skjer, hender det at jeg tenker at jeg skulle vært bonde. Men, så kommer jeg fort på at det å være bonde i dag er verdens mest utakknemmelige jobb og at jeg i hvert fall kan ta ferie fra ni-til-fire jobben min. Men, hvem vet. Om matvarekrisen fortsetter kan det kanskje bli aktuelt å si opp og flytte på landet med katt og gullfisk. Om ikke annet for å gi Julianne muligheten til å bygge litt karakter.
Dnort
