Snerk var det første ordet jeg kom på akkurat nå. Andre blar seg gjennom nettavisene for å finne noe å skrive om. Jeg prøver gjerne å hente inspirasjon fra andre steder. Ordassosiasjoner er en måte å komme i gang på.
Men, var det ikke snerk jeg skulle skrive om? Nei, har man ikke mer på hjertet enn å skrive om tørka kakao, kan det nå være. Ikke det, det går an å skrive interessant om tilsynelatende ubetydelige ting. Tær for eksempel eller heller meningsløse dager. Eller så kan man velge å si noe viktig. Jeg skal heller gjøre noe midt i mellom. Om hvor ubetydelig viktige budskap kan bli.
Food for thought
Julianne og jeg var i barnedåp i dag. Lille Jonas og to andre skrikerunger skulle "få prestehainna på sæ". Kirka var for en gangs skyld full av folk. Og da presten kom til talen sin ble det ganske så opplagt for meg, at det kun var "prestehanda" de aller fleste var der for. For ordene som kom ut av prestemunnen druknet nesten i lyden av løping, roping, snakk og lyder fra mobiler og kameraer. I tillegg var det ei jente som flere ganger var oppe og gikk bak presten og trampet inn og ut av alterringen. Foreldrene til jenta satt på første rad og lo av det hele.
Jeg går sjelden i kirka og er vel ikke akkurat så religiøs. Respekt for andre mennesker og en sans for hva som er rett og galt har jeg likevel. Og skal man absolutt begi seg inn i et hus man ellers ikke har så mye forhold til, er nettopp slike ting viktig. Det er forresten et stort paradoks at så mange lever som samboere eller gifter seg borgerlig. Mens så godt som alle barn døpes…
Og så var det presten da. Midt i alt dette sto hun og forrettet (talte) om det lille mennesket og at også de små har en stemme. At bare man har tro på at det man har å komme med er viktig, kan man bli hørt. Skjebnens ironi er vel at en "uvaska hedning" som meg klarte å få det med seg. På tross av alle forstyrrelsene. Nå hjelper det jo at dagens prester taler i mikrofon. Og at presten hevet stemmen noen hakk mot slutten.
Kanskje handlet det hun sikkert hadde brukt mye tid på å skrive om, mest om henne selv. Der hun sto og talte med mild stemme og et smil om munnen, vistes hun ikke så godt. Lita som hun er. Og hun ble jo hørt. I hvert fall av meg. Når dagens overskrift var "snerk" så passer den kanskje likevel til resten av det jeg har skrevet. Om folks kjølige forhold til kirka. Om hvordan det presten sier for mange, blir som et uønsket biprodukt av det man egentlig er der for. Og når jeg i dag ikke skriver noe vittig om åttende mars eller hjelpeløs sex i Himmelblå, kan vel også dette innlegget bli som "snerk" for mange.
Likevel skriver jeg, for jeg vet det finnes noen der ute som følger med. Ikke ulikt hvordan dagens prest hadde det…
Dnort
