Man havner til stadighet oppi situasjoner der man tvinges til å tenke med litt mer enn med ryggmargen. Ganske plagsomt egentlig. Det beste er jo å seile avgårde og slippe alle valgene…
Dagens dilemma er: Når man står på toppen av en bakke, klar til å suse utfor, vet man jo at man blir nødt til å slite ganske hardt for å komme i samme posisjon. På den annen side er det jo egentlig liten vits i å stå der på toppen. Grunnen til at man er der er jo at man ønsker å suse utfor. Eller er det det?
Det er i nedoverbakke det går nedover…
Dilemmaet er at på toppen av bakken har man valget mellom å suse utfor (moro) eller la vær. I siste fall har man ennå muligheten til å ha det moro senere. Men, setter man utfor, havner man fort i bunnen av bakken og hvilke valg har man der? Jo, slite seg til topps igjen (ikke moro) eller la vær. Man har altså valget mellom å svette og bli sliten eller ta det med ro og slappe av.
Og så har vi kulhetsfaktoren da. Sistnevnte valg blir lett oppfattet av andre som "kult". Det er helt greit og chille og ta det kuli. Å velge å sette utfor blir kun oppfattet som kult om nedfarten ikke ender med fall eller andre ukule utfall. Så hvorfor stresse opp en bakke da?
Det handler i grove trekk om valget mellom å ha det moro eller være kul. Et valg vi tar daglig. Jo eldre vi blir, jo oftere velger vi bort moroa. Man blir litt mett på å suse utfor. Og så blir man stadig mer redd for å falle. Samtidig er man stadig mindre opptatt av å bli oppfattet som kul. Det er først og fremst ungdom som prioriterer kulhet. Men, å gjøre ingenting er jo også kult. Og det er jo vanligvis ungdommene som trakker seg opp bratte bakker for å oppleve spenning på nedturen. Så da skulle det vel være kulest å være gammel?
Er det derfor ungdommen satser så hardt på å gjøre minst mulig av seg? Er kulhetsfaktoren så viktig i dag at de velger å ikke velge noe som helst? Frykten for å mislykkes overvinner enhver trang til å gjøre noe med tingenes tilstand. All chillinga og slumminga og hva det nå er, fører til gamle ungdom, både utenpå og innvendig. Allmennhelsa til dagens ungdom er alarmerende dårlig. Med finanskrise og økologisk krise er det nok å gjøre opprør mot. Men, det beste ungdommen i dag får til er å knuse noen butikkvinduer.
Så da blir vel oppfordringen til all ungdom, unge som gamle: Opp i bakken og drit i å være kul. Det blir ikke mye moro av å gjøre ingenting!
Dnort