Alt var ikke bedre før. Men, det var lettere å holde oversikten. Og hadde du glømt noe var det alltids noen som kunne hjelpe deg med å huske.
Kravene til stadig høyere effektivitet i dagens samfunn får mange uheldig utslag. La meg beskrive en episode fra noen dager tilbake, som neppe hadde vært mulig for tjue år siden:
Småbarnspappa har bestemt seg for å lage krøkebærsaft. Bærene er allerede plukket, most og silt. Nå gjenstår bare å blande med ingredienser som ikke finnes naturlig i nordnorsk natur. Han har funnet ut at han mangler sitronsyre i huset og han rakk ikke å handle det tidsnok helga før. Men før saftproduksjonen kan startes opp, må husets yngste hentes i barnehagen. Og før dette har han en halv time på seg til å handle. Dette ble det ikke noe av. Pappa rakk ikke en gang å huske på å gjøre det…
Å dyppe tærne i en sval elv var lite aktuelt denne dagen…
Vel hjemme er det endelig mulig å hoppe i bilen for å besøke nærmeste supermarked og kjøpe den sabla sitronsyra. En lengre ekspedisjon rundt mellom alle hyllene resulterer i at pappa må ta kontakt med betjeningen. En hyggelig, men temmelig uvitende ung mann i kassa meddeler at han ikke vet hva pappa snakker om. En eldre dame foran i køen våkner til liv og viser pappa veien. Hun blir til og med inn igjen i butikken for å vise hvor pakkene med sitronsyre finnes. Og pappa får samtidig snakket litt om saftproduksjon med denne representanten for den eldre garde. Tilbake i kassa betales de surt ervervede syrepakkene. Han i kassa som ser ut til å trives svært så godt i stolen sin, spør om pappa'en, som er i 40-årene, vil bruke bonuskortet og om han vil ha pose. Et irritert blikk tilbake er svaret han får og ferden går så hjemover igjen.
Nok en gang vel hjemme, finner pappa ut at nå mangler det sukker. Oppskrifta krever 6-700 gram sukker pr. liter! Det svartens sukret må i hus øyeblikkelig. Ellers blir safta ødelagt. En ganske oppgitt pappa hopper nok en gang i bilen og finner uten større problemer fram til sukkeravdelingen på super'n. Etter litt nøling i forbindelse med vurdering av sukkertype (økologisk eller ikke) ender han igjen hos den hyggelige, men fortsatt lite informerte kassagutten. Her blir det nok en gang spurt om bonuskort og pose. Denne gangen vurderer gammelpappa ulike former for voldsutøvelse før han svarer som så:
Det renner over for pappa
"Vet du ka? Faren min va kjøpmann. Landhandelen hannes va åpen fra ti tel ett hver dag. Ja, nettopp! Tre tima hver dag og folk fikk det dem sku ha da også. Om du da kom for å handle nokka tel for eksempel saftlaging, ja da fikk du garantert med dæ det du trengte hjem. Vet du koffør? Fordi fader'n hadde tid tel å snakke med folk. Og i tillegg tel å hente frem varan tel dæ, sjekka han at du hadde fått alt du trengte. Og sto du der med to pakka sitronsyra i nævvan, så ska du ta dæ fan på at han spurte om du hadde sukker i huset! Ikke bare det. Han tilbød dæ gjerne nån norgesglass på kjøpet!!"
Jyplingen i kassa sa ikke noe, men ga fra seg to plastposer til svar.
The end…
Dnort
hmmm…. ser man det, så vidt runda førti og allerede en grumpy old man… tsk, tsk. 😀
Grumpy, men grei å holde rein.
De to plastposene kostet to kroner tilsammen. Vi fikk mye ut av to kroner i Bjørnevatn på syttitallet. Men det var den gangen.
I Bjørnevatn på syttitallet sponsa vel AS Sydvaranger det meste. Så da trur æ nok pengan rakk langt ja…
Kjære, hvilken butikk var du på? Bare så jeg vet i hvilken butikk jeg aldri mer kan vise meg 🙂
Kan jo’kke fortelle det. Men, det kunne egentlig vært ka som helst slags butikk i Kirkenes. “Service” e å i det hele tatt ha vara…