Sankertanker

Jeg har alltid hadd sansen for høsten. Det er da jeg trives best. Høstdepresjon har jeg aldri hatt og det er gode grunner til det. Man kan ikke bli deprimert når en har så mye å gjøre!

Sommeren er gjerne full av dårlig vær, mygg og annet utrivelig. Og høye forventninger til hvor fantastisk det skal bli med sommerferie, har en lei tendens til å ikke bli innfridd. Vinteren kan være både kald, hard og mørk. Men, som regel trives jeg helt greit med det. Det er vel heller våren som lokker frem flest mørke tanker. Her jeg bor er våren bare kald og så alt for lang. Og det er minimalt å finne på utendørs.

Moro i multemyra (Heike, Julianne, Michael og skyggen min)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det problemet har man ikke på høsten. Noe jaktmenneske er jeg jo ikke. Om man da ikke regner multebærjakt, blåbærfangst og nedlegging av trær. Rype, elg og hjort får være i fred for meg. Først og fremst fordi jeg hater høye smell. Så pass lydsensitiv at jeg sliter noe fryktelig i barnebursdager med mange ballonger. Ute i vedskogen kan man bruke hørselværn. Oppe på multemyrene jeg besøker er det bare en og annen flue som lager lyd. Og kommer jeg meg en tur på havet er ikke jevn motordur noe større problem.

Julianne på vei hjem fra fisktur. (Nordeidet i bakgrunnen)

I det siste har jeg gått rundt med en bærplukker og renska lyngen for krøkebær. På benken står nå ca. 8 liter krøkebærsaft som snart skal på flasker. Og nå i dag var vi oppe i Pasvik i vedskogen. Det er jo bjørn der, men vi så ikke noe til den. Kanskje var det røykosen fra gapahuken til Sissel og Tor Einar som holdt den vekke. Litt pølsegrilling rakk vi også. Ellers beita Julianne blåbær rett fra lyngen mens pappa med ny motorsag fikk trærne til å kysse lyngen. Vinterveden er snart berga. Håper bare bjørnen holder seg unna til vi er ferdige…

Dnort