Alle barn har en imaginær venn. Albert har Skybert og Tommy har Tigeren. Og da hun begynte å mestre språket sånn noen lunde, fikk Julianne en venn som heter Krokodille. En krokodille litt utenom det vanlige…
Å ha en man kan snakke til og leke med når det ikke er noen andre å gjøre det med, kunne vel alle trenge av og til. Hadde fastlegene kunnet foreskrive denne typen samtaleterapi hadde sikkert norsk næringsliv kunnet redusert sykefraværet betraktelig. Og pappa hadde nok hadd en sånn enda hadde han ikke vært så opptatt av å late som han er voksen.
Ett av husets medlemmer har altså en (nokså) imaginær venn. Nå kunne jo godt denne vennen fort ha fått navn som Julbert eller Lille Gluffe, men da han ble spurt første gang svarte han Krokodille. Så da ble det navnet hans. Noen vanlig vannlevende krokodille er han jo ikke og så imaginær at det gjør noe, er han heller ikke. Noe bildet under viser.
Krokodille har pynta seg
På bildet kan det se ut som en hand inne i alt prinsessestashet. Og det stemmer for så vidt. Men, for Julianne er dette altså Krokodille som hun har kjent i ca. tre år. Krokodille er en nysgjerrig og ikke så alt for opplyst kar. Ganske så følsom og lett å vippe av pinnen er han også. Og så sier han så mye feil! For eksempel sier han bestandig Saptein Kabeltann. Noe Julianne synes er svært så fornøyelig. Det beste han vet er tåttis (småtær), is og sebraer (sjelden kost på disse trakter). Krokodille het i begynnelsen Klokloglille og dukket første gang opp på denne bloggen HER.
Krokodille er ett og et drøyt halvt år yngre enn Julianne, så i mangel av lillebror har han også en funksjon. Og det hender de krangler. Men, siden pappa er like i nærheten går det an å få hjelp. Etter hvert har det blitt slik at pappa også snakker litt med Krokodille. For både Krokodille og Julianne kan finne på å henvende seg til pappa. Og siden pappa definitivt ikke er en ventrilokvist (eller buktaler), så er han avhengig av at alle (Julianne inkludert) aksepterer at han beveger på munnen også når Krokodille nakker.
Krokodille er jo svært knyttet til pappa. Ja, faktisk så er han med stort sett over alt der pappa ferdes. Men, det er stort sett bare Julianne som snakker med han. Særlig når pappa har vært for voksen for lenge. Selv om Krokodille kan dukke opp mange steder, hører han hjemme i mamma og pappas seng. Det var der han første gang stakk det håndformede hodet opp over dyna og med sin litt hese pipestemme, introduserte seg som Krokodille. På bildet over har han altså blitt pynta opp. Men, som oftest bruker han ikke klær. (Krokodiller gjør jo ikke det.) Likevel roper Julianne titt og ofte på Krokodille. Trofaste, lojale og gjerne litt enkle venner er alltid velkomne som selskap.
Apropos selskap. I dag tror jeg faktisk at det er Krokodilles bursdag….. Ja, når jeg tenker meg om så må det være bursdag i dag. Vi får feire 3-årsdagen hans i morgen, for nå sover Julianne. Og det er ikke så artig å feire (imaginære) bursdager uten henne…
Dnort
for et søtt innlegg 😀 Broren min kjører en lignende greie med en ullsokk ovenfor nevøene mine. Nå har minstemann rundt 5, så det er ikke like gøy nå lenger som det var før. Men jepp, hele verden burde ha en liksomvenn av et eller annet slag, så kunne man fått lettet litt på trykket ved behov!
ps: gøy for ungene å lese pappas blogg når de blir større! 🙂
Joda, da jeg begynte å skrive tenkte jeg at hun selv kunne komme til å lese bloggen en dag. Håper hun liker den…
Ååh! Kan ikke du være pappan min også? Som datter av en føreskolelærer ble jeg mere eller mindre presset til å ha imaginære venner fordi det stod i lærebøkene at det utviklet god fantasi å ha dem. Så på trass inviterte jeg ingen usynlige eller delvis usynlige venner hjem til meg…. nå ønsker jeg meg en krokodille…
Ville kanskje foreldrene oppfordre til imaginære venner fordi disse roter mindre på rommet? De roter definitivt med hodet ditt.
Treffer jeg deg noen gang skal du gjerne få hilse på Krokodille.