Her oppe på toppen av Norge er mai en av de mest frustrerende månedene. "Alle andre" har vår. Hos oss snør det i dag. Det er likevel ikke været som frustrerer mest.
Dagen i dag er full av tung symbolikk. På arbeidernes dag prøver høyere makter å legge et hvitt teppe over det lille som er igjen av engasjement for arbeidstakeres rettigheter. Samme dag som har "Arbeid til alle er jobb nummer en" som hovedparole, går statsministeren ut og bagatelliserer det hele. Hva skal man med fiender når man har venner som dette…
Fagforeningsfolk
Joda, ledigheten er lav og økonomien går bra. Men, det betyr slett ikke at de som er i jobb har det så fabelaktig. Og hvor mange av de som er utenfor arbeidslivet kunne ha vært innenfor hadde det ikke vært for den tiltagende brutaliseringen av det? Det er nok å kjempe for. Egentlig mye mer enn før. Tilkjempede rettigheter kan fort bli borte om ikke folket snart begynner å interessere seg for mer enn pengeboka si.
Nylig var jeg på et stort og viktig møte i fagforeningen jeg tilhører. Engasjementet der var stort. Og det var godt å høre at man ikke var alene om sine bekymringer for framtiden. Men, i det daglige merker man lite til dette. Da handler det mest om å komme seg fortest mulig hjem eller på hytta etter jobben. Lønnsforhandlingene som nylig strandet, skaper alltid en smule engasjement. Men, hva med alt det andre som gjør at det er fint å være på jobb?
Festtaler
Det holder ikke å stole på at toppene i LO skal ta tak og sørge for at ikke bare vi som arbeider nå har det bra. Det kreves engasjement og mobiliseringsvilje fra grasrota også for at Julianne på fem og alle de andre som kommer etter oss, skal ha et levelig arbeidsliv i framtiden. De stadige kravene til effektivisering og omstilling trenger motkrefter. Vi må ikke lenger la oss lure til å tro at dette er noe en ikke kan gjøre noe med. Internasjonale forhold og finanskrisa fritar oss ikke for ansvar. Å overlate alt til politiske festtalere og populistiske egosentrikere har aldri ført til noe godt.
Snart klar for arbeidslivet
Historien er full av land og stormakter som har gått over ende fordi deres innbyggere til slutt ikke gadd å bry seg. Enten fordi man ble for rik eller for stor. Gjerne begge delene. Eller man fant lettvinte løsninger på en stor økonomisk krise. Det er mulig det å gå i 1. mai-tog virker avleggs. Men, da får en jaggu finne på noe annet som kan føre til forandring. Jeg tviler sterkt på at internettet har særlig politisk kraft ut over å spre tanker og ideer. Du kan lese hundre bøker, men det skjer ikke en dritt før du kommer deg ut av godstolen og sier høyt og tydelig hva du mener.
Gratulerer med dagen! Måtte det bli flere av dem…
Dnort
