En julefortelling

Til glede for nye lesere, kommer denne fortellingen fra i fjor i reprise.

Det var julekvelden og nissen var på vei for å dele ut julegaver til alle snille barn. Dette var ikke den internasjonale Coca-Cola julenissen med Mac Donaldslede og reinsdyr sponset av Nasa. Neida, dette var den helt vanlige gårdsnissen som har mange myke og hjemmelagde pakker med seg. Og han hadde et begrenset distrikt å dekke. Akkurat stort nok til at en gammel, liten gubbe kan komme seg gjennom, i tiden mellom sølvguttenes avslutning av Deilig Er Jorden og Romapavens Ave Maria. I tidligere tider var det gårdsnisser på alle gårdene, men nedbyggingen av landbruket hadde ført til at nissene ble stadig færre. Så der gårdsnissen før brukte ski eller spark, var nå bil eneste løsning for å rekke over hele distriktet.

Denne nissen, Gammelgårdsnissen var han kjent som, hadde akkurat begynt runden sin en plass i Nord-Norge. Det var svært kaldt ute og bilen var tross lang oppvarming før start, temmelig kjølig. Derfor  var han opptatt av å justerte varmlufta i bilen, da noe stort og rødt suste forbi frontvinduet hans. Noen hundre meter lenger fremme måtte han likevel stoppe, fordi vinduene hadde frosset til på utsiden. Da han kom ut av bilen for å skrape fram utsikten igjen, hørte han knirkelyder innimellom lyden av plast mot glass. Gårdsnissen så seg rundt og skimtet noe stort og rødt som kom knirkende langs veien han nettopp hadde kommet. Han skulle jo helst ikke bli sett før han banket på døra hos folk, så han gjømte seg bak bilen.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

“Forget hiding, I can see you there behind the car!”
Gårdsnissen hørte at det var noen som sto på andre siden av bilen og ropte.
“What are you doing down there?”
Den fremmede stemmen snakket ikke norsk, så mye forsto nissen. Han forsto også at han hadde blitt oppdaget. Det var vel like godt å gi opp å leke gjemsel. Han bestemte seg for å komme den fremmede i møte.
Han skulle akkurat til å presentere seg, men ble stående å gape. Skikkelsen som sto forran han hadde han sett før. Det måtte være denne nissefiguren han hadde sett så ofte på reklameposten til menneskene han skulle til å besøke. Stor, feit, bredbeint og veldig rød var han. Et mektig syn som gjorde den ellers stillferdige Gammelgårdsnissen helt stum.
“Yo, little guy. Can you help me with my sleigh?”
Det var fortsatt ikke mulig å skjønne det som ble sagt. Engelskundervisning var valgfag på nisseskolen da vår gårdsnisse gikk der. Han hadde valgt snekkerlinja og samisk som sidespråk. Men, her ville han nok kunne gjøre seg bedre forstått med spikking enn med samisk.

“Ho ho ho, you a local? Nice beard! Is it real?”
Hva skulle man si i sådan en stund? Gårdsnissen prøvde å smile verdensvant. Den fremmede hadde tydeligvis lite tid til å stå og prate ut i luften og begynte å peke og geberde seg. Vår nisse gjettet på at det var noe den fremmede ville vise han og gikk motvillig etter da reklamenissen satte seg i bevegelse samme vei som han hadde kommet. Det var fortsatt iskaldt ute, men det luktet likevel sterkt granbar av karen foran han. Granbar og….. sprit?.
Han skulle akkurat til å kommentere det, men beit det i seg. Uansett tilstand den fremmede nissen var i, ville han neppe bli forstått. Det var ikke akkurat noen verdensspråk han behersket.
“y’see I had a little accident over here…”
Av en merkelig grunn fortsatte denne nissen å snakke. Og det gikk i ett helt til de sto midt i en sving der fremmedkaren begynte å peke og prate enda høyere. Gårdsnissen begynte så smått å bli litt irritert over å bli utsatt for denne uforståelige talestrømmen. 
“It was Obama, you know, he took the wrong turn and suddenly we came way too close to a plane and…”
Et stykke ute på isen som lå på vannet like ved, kunne man se en flokk reinsdyr som sto samlet med en veltet slede mellom seg. Det var i den retningen reklamenissen pekte.
“…and so we just avoided crashing into you. Did’nt you see us?”

Taleflommen hadde stanset et øyeblikk. Gammelgårdsnissen skulle til å si noe. Han hadde tenkt å si det ekstra langsomt, slik at den fremmede kanskje kunne forstå det likevel. Akkurat da han endelig hadde klart å bestemme seg for en kort og lettforståelig setning og skulle til å fremføre den, i den stillheten som nå hadde oppstått, begynte nissen fra reklamene å prate igjen. Nå enda høyere og han veivet som besatt.
“Tell me are you mute? Are you deaf or something? Speak you little gnome!”
Her var tydeligvis ikke sjans å komme til ordet, så gårdsnissen skrevde over snøskavvelen og gikk ut på isen mot reinsdyrene. Rundt om på isen lå det pakker i alle slags størrelser. Alle var firkantede, harde og pakket inn i glorete papir med gullbånd rundt. Det var ett av reinstyrene som haltet stygt. Da han kom nærmere så han at dette dyret hadde på seg noe som så ut som en klovnenese. 
“”Yes, and Obama seem to have lost his spark. His nose stopped shining when I made this emergencylanding here. Hope that foot isn’t broken. Oh well, who cares. He have three more to go…ho ho ho!”
Gammelgårdsnissen snudde seg mot reklamenissen og holdt pekefingeren forran munnen. Endelig ble det stille. Han gikk bort til denne reinen som tydeligvis var oppkalt etter den arabiske nisse han hadde sett bilde av en gang. Han så inn i øynene på dyret og så store smerter. Han la armene rundt halsen på dyret, hvisket “fred være med deg” i øret på det og vred så raskt til.
Akkurat da han skulle til å stikke den store samekniven sin i strupen på det allerede døde dyret, kom noe stort, rødt og skrikende stupende mot han. Gårdsnissen reagerte på instinkt. Og instinktet fortalte han at han måtte forsvare seg, med kniv. 

Gammelgårdsnissen tok med seg reinsdyrene som sto forskremte igjen. Sleden veltet han over ulykkesstedet som var gjennomrødt av blod. Vold avler vold, tenkte han. Men, her hadde det ført til fred. Gammelgårdsnissen sukket og tørket vekk en liten tåre. Filosofi var ikke akkurat hans sterkeste side. Det hadde begynt å snø nå. Stillheten hadde senket seg over vannet. Like før han nådde veien igjen hørte han et brak bak seg og så, i det han snudde seg, sleden som forsvant ned gjennom isen og tok med seg de to som lå under.

Han gjennomførte runden sin med reisdyra på slep bak bilen. Like før han var ferdig møtte han brøytebilen midt i en sving. Litt for sent kom han på dyrene som løp bak. Da han fikk stoppet kunne han bare konstatere at ingen av dem var i live.  Brøytebilen hadde truffet dem alle. 
“It took a lot of blood, sweat and tears to get to where we are today, but we have just begun.” sa han til seg selv. Han visste ikke helt hvor den setningen kom fra. Men, han var ganske sikker på at gavene han hadde levert denne kvelden hadde fått en varmere mottagelse enn det de hadde fått de siste årene. Det hadde virket som om menneskene var glade for i det hele tatt å få noe.

The end!

Dnort

Epilog:

Sitatet til slutt er tatt fra en av Barak Obamas mer kjente taler etter at han hadde vunnet valget.  Han og resten av amerikanerne svetter fortsatt, blodet flyter ikke noe mindre og tårene var nok bare krokodilletårer…